Samspill som hjelper
Lørenskog kommunes samarbeidssystem for barn og unge ble
etablert etter at flere ungdommer møtte opp på sosialkontoret
på 18-årsdagen.
Tekst: Vegard Velle
– Var det ingen som kjente til disses behov før de var
blitt så gamle? spurte vi oss selv, forteller Lasse Svenningsen
Stoltenberg, prosjektleder i Lørenskog.
Ungdommene hadde allerede skaffet seg en identitet
som personer som ikke lykkes og hadde begynt å
akseptere egen nød og fattigdom. Hvorfor måtte de
stå på sosialkontoret og ha et multibehov? En betydelig
innsats måtte legges ned i disse unge for at de skulle
klare seg på egen hånd.
– De forskjellige offentlige kontorene kjente bare
til bruddstykker av barnas virkelighet. De visste ikke
at andre kontorer jobbet med samme familie. Kanskje
ville de ikke vite det heller? mener Stoltenberg.
– Naboene visste derimot kanskje at familien hadde
vært innom både barnevernet, sosialkontoret og lensmannen.
Vi ønsket å organisere de offentlige tjenestene
på en måte som gjorde at barna og familiene deres
ikke falt igjennom et oppsplittet hjelpeapparat, noe
som kunne føre til at det gikk svært lang tid uten at de
mottok noen samlet bistand, sier Stoltenberg.
Demning som redder
– Som et tankebilde så vi for oss en elv som barn falt
ut i. På veien ned mot fossen sto forskjellige offentlige
kontorer og fanget opp barna fra vannet. Aller sist,
før stryket, sto barnevernkontoret. Vi satte oss som mål
å fange opp barna tidligere med en demning som sto
høyere opp i elva. Aller helst skulle de ikke falle i van-
net i det hele tatt, sier Stoltenberg.
Hjelpen skulle være så vanlig som mulig. Istedenfor
at folk skulle besøke et fremmed kontor, skulle spesialkompetansen
holde til på skolen, i barnehagen eller
på helsestasjonen. Der skulle «demningen» bygges.
Til stede i såkalte tverrfaglige møter er fagpersoner,
foreldre og eventuelle andre personer som er sentrale
for barnet. Man må erkjenne at ingen tjenester eier
sannheten alene, verken barnevernet, skolen eller PPtjenesten.
Tverrfaglig samarbeid er en måte å dele kompetanse
på. Det forutsetter at deltakerne har et syn om
at de selv ikke kan nok. Alle har noe å bidra med.
Verdifulle foreldre
– Man må finne ut hva foreldrene lykkes med og hva
de ikke mestrer. Foreldrene kan for eksempel ha lykkes
med en måte å kommunisere med barnet på som skolen
trenger å lære av. De er derfor en like verdifull kompetansekilde
som andre fagpersoner, påpeker Stoltenberg.
– Etter at vi kom i gang med de tverrfaglige møtene,
har vi flere ganger mottatt telefoner fra foreldre
som forteller at de for første gang opplever å bli spurt
om deres erfaringer og meninger. «Vi ble spurt om
råd!»
– De vet at de blir snakket om. Derfor er det viktig
at foreldrene ikke sitter hjemme og lurer på hva som
blir sagt om barnet deres og dem, men får slippe til.
Dersom foreldrene strever med å mestre daglig
omsorg, kan det føles truende. Foreldrene blir redde
for hva lærere, medelever og andre foreldre sier om
dem.
– Vi spør foreldrene hvem de synes skal komme på
det tverrfaglige møtet. De vil svare tante Kari, en lærer
barnet har hatt ved en tidligere skole eller en nabo.
Hensikten er å mobilisere alle ressurspersoner rundt
ungdommen. Det er feil å tro at et barn med problemer
kun behøver offentlige hjelpere fra barnevern, helsetjeneste,
skole, PP-tjeneste eller barne- og ungdomspsykiatri.
– Erfaringene våre viser at voksne tillitspersoner
som blir spurt om å hjelpe, lever seg inn i det nye
Lasse S. Stoltenberg
TVERRFAGLIG SAMARBEID 5
temahefte-01