Samspill som hjelper Lørenskog kommunes samarbeidssystem for barn og unge ble etablert etter at flere ungdommer møtte opp på sosialkontoret på 18-årsdagen. Tekst: Vegard Velle – Var det ingen som kjente til disses behov før de var blitt så gamle? spurte vi oss selv, forteller Lasse Svenningsen Stoltenberg, prosjektleder i Lørenskog. Ungdommene hadde allerede skaffet seg en identitet som personer som ikke lykkes og hadde begynt å akseptere egen nød og fattigdom. Hvorfor måtte de stå på sosialkontoret og ha et multibehov? En betydelig innsats måtte legges ned i disse unge for at de skulle klare seg på egen hånd. – De forskjellige offentlige kontorene kjente bare til bruddstykker av barnas virkelighet. De visste ikke at andre kontorer jobbet med samme familie. Kanskje ville de ikke vite det heller? mener Stoltenberg. – Naboene visste derimot kanskje at familien hadde vært innom både barnevernet, sosialkontoret og lensmannen. Vi ønsket å organisere de offentlige tjenestene på en måte som gjorde at barna og familiene deres ikke falt igjennom et oppsplittet hjelpeapparat, noe som kunne føre til at det gikk svært lang tid uten at de mottok noen samlet bistand, sier Stoltenberg. Demning som redder – Som et tankebilde så vi for oss en elv som barn falt ut i. På veien ned mot fossen sto forskjellige offentlige kontorer og fanget opp barna fra vannet. Aller sist, før stryket, sto barnevernkontoret. Vi satte oss som mål å fange opp barna tidligere med en demning som sto høyere opp i elva. Aller helst skulle de ikke falle i van- net i det hele tatt, sier Stoltenberg. Hjelpen skulle være så vanlig som mulig. Istedenfor at folk skulle besøke et fremmed kontor, skulle spesialkompetansen holde til på skolen, i barnehagen eller på helsestasjonen. Der skulle «demningen» bygges. Til stede i såkalte tverrfaglige møter er fagpersoner, foreldre og eventuelle andre personer som er sentrale for barnet. Man må erkjenne at ingen tjenester eier sannheten alene, verken barnevernet, skolen eller PPtjenesten. Tverrfaglig samarbeid er en måte å dele kompetanse på. Det forutsetter at deltakerne har et syn om at de selv ikke kan nok. Alle har noe å bidra med. Verdifulle foreldre – Man må finne ut hva foreldrene lykkes med og hva de ikke mestrer. Foreldrene kan for eksempel ha lykkes med en måte å kommunisere med barnet på som skolen trenger å lære av. De er derfor en like verdifull kompetansekilde som andre fagpersoner, påpeker Stoltenberg. – Etter at vi kom i gang med de tverrfaglige møtene, har vi flere ganger mottatt telefoner fra foreldre som forteller at de for første gang opplever å bli spurt om deres erfaringer og meninger. «Vi ble spurt om råd!» – De vet at de blir snakket om. Derfor er det viktig at foreldrene ikke sitter hjemme og lurer på hva som blir sagt om barnet deres og dem, men får slippe til. Dersom foreldrene strever med å mestre daglig omsorg, kan det føles truende. Foreldrene blir redde for hva lærere, medelever og andre foreldre sier om dem. – Vi spør foreldrene hvem de synes skal komme på det tverrfaglige møtet. De vil svare tante Kari, en lærer barnet har hatt ved en tidligere skole eller en nabo. Hensikten er å mobilisere alle ressurspersoner rundt ungdommen. Det er feil å tro at et barn med problemer kun behøver offentlige hjelpere fra barnevern, helsetjeneste, skole, PP-tjeneste eller barne- og ungdomspsykiatri. – Erfaringene våre viser at voksne tillitspersoner som blir spurt om å hjelpe, lever seg inn i det nye Lasse S. Stoltenberg TVERRFAGLIG SAMARBEID 5 temahefte-01