PaLLIatIV BeHaNDLINg I grunnen har Unni Selte alltid jobbet i eldreomsorgen – helt fra hun begynte å ta sommerjobber. Og hun har alltid jobbet lokalt, så de som tidligere var hennes lærere, kontaktpersoner i banken, kommunepolitikere, eller kanskje til og med nærmeste familie, møter hun kanskje plutselig igjen i jobben. – Helsepersonell treffer jo folk i sårbare situasjoner i livet. Derfor forsøker jeg å tenke at innenfor de rammene vi har, skal livet – så langt det er mulig – fortsette som før. Verdighet Unni Selte er opptatt av å behandle hver enkelt beboer etter sine individuelle behov: – Det handler mye om å beholde folks verdighet i hverdagen. La oss ta han som er av den oppfatning at han er på togreise hele tiden, og lett undrende krever svar på nattestid om hvorfor toget har stoppet? Da gjelder det å ta vare på verdigheten hans, samtidig som han må få et svar han kan godta. Så jeg sier at jeg ikke kan svare på det, fordi jeg bare er nattevakten. Det godtar han uten videre, og legger seg til å sove etter å ha blitt ivaretatt på en måte som gir mening – for ham. – Så du må være litt av en løgnhals innimellom? – Ha ha, ja det kan du kanskje si. Jeg vil heller si at vi må ta pasientens livssituasjon på alvor, og gi den støtten og behandlingen som de har krav på – og som de trenger. Vi har jo også en rekke andre løpende oppgaver mens vi er på vakt, men de må aldri få lov til å overskygge den daglige omsorgen vi skal ha for pasientene. – Vi har elleve fastboende og bare ett eneste avlastningsrom her. Alle har sine individuelle behov, og hvis vi klarer å imøtekomme dem på beboernes egne premisser så langt det lar seg gjøre, vil de ha det mye bedre. Og vi vil spare en masse medisinering, det er jeg overbevist om. Hva er kunnskap? Fagkunnskap er viktig, men det kanskje aller viktigste er å kunne behandle og kommunisere med mennesker, mener hun. – Det er viktig å få komme på kurs – få nye impulser og lære mer. Men du kan lese bindsterke verk om faget vårt – hvordan vi i teorien skal håndtere smerte hos pasienter, og hvordan vi skal jobbe med ditt og datt – uten egentlig å forstå så mye mer. Kunnskap er viktig. Svært viktig. Men vi må også spørre oss hva vi skal kunne noe om. Jeg mener at det er vel så grunnleggende å skaffe seg kunnskap om enkeltmennesket slik at vi kan kommunisere med hver enkelt pasient på en måte som gir mening for dem. – Vi må aldri tro at mennesker med demens aldri skjønner hva som foregår; av og til kan en av dem se på meg og spørre: «Hvor blir det av meg da, oppi alt dette. Hva skjer med meg? – Hvordan kan helsepersonell best møte folk slik du ser det? – De må rett og slett forsøke seg litt fram og bli kjent med enkeltmennesket. Noen får vi aldri helt smertefrie, og andre blir aldri helt rolige. Men jeg tror det er ro og trygghet vi alle søker i en slik situasjon, sier Unni Selte. Samtidig mener hun at tryggheten faktisk kan ha sine egne utfordringer: For eksempel i diskusjonene om GPS-merking av pasientene. – Noen synes det er ille, og argumenterer med pasientenes personvern. Jeg ser argumentet, men mener at det ikke holder. Også når vi ikke lenger er i stand til å vurdere konsekvensen av våre handlinger, har vi behov for trygghet. GPS-teknologien er en tid til Mennesker: det kan hende vi av og til ikke rekker de ekstra pliktene vi har, om de enn er aldri så viktige. Men så lenge de går ut over døde ting, så får det heller stå til, utfordrer unni selte, som ble «årets helsefagarbeider» i fjor. < VELFERDSTEKNOLOGI 15  temahefte-30