MANGFOLD I KIRKA 30 Kommunene skal til enhver tid ha ledige graver for tre prosent av befolkningen. Det er kirkelig fellesråd eller kommunen som har oversikt over hvor stor andel eldre det er i befolkningen og som må spille inn behovet for utvidelse og nyanlegg av gravplasser. Rutiner må til – Det viktigste gravplassforvaltningene kan gjøre, er å lage gode rutiner for bruken av arealet de allerede har. Det gir god oversikt over hvilke graver som kan gjenbrukes, sier Åse Skrøvset, Den norske kirkes rådgiver for gravplassaker. Mer gjenbruk av eldre graver reduserer behovet for nytt gravplassareal. Men Skrøvset ser at alle ikke er like framsynte i arbeidet med å sikre framtidig gravplassareal. – Selv om mange arbeider bevisst med dette, får jeg stadig inn reguleringsplaner om utvidelse av gravplasser der dette ikke er lagt inn i kommuneplanene på forhånd. Det burde det vært, sier hun. Kremasjon sparer plass Askeurner krever mindre plass enn kister. Noen steder i landet, spesielt storbyene og kommuner på det sentrale Østlandet, har høy kremasjonsprosent. Andre steder er kremasjon mindre vanlig. Fra 2000 til 2012 har kremasjonsprosenten på landsbasis steget fra 32 til 37 prosent. – Kistebegravelse og bisettelse med påfølgende kremasjon må verdsettes som to likeverdige gravleggingsformer. Samtidig skal hver enkelt stå fritt til å velge den gravleggingsformen vedkommende ønsker. I dag tar mange kommuner betalt for kremasjon, mens kistebegravelse er kostnadsfritt. Det oppleves urimelig fordi en kistegrav er dyrere å anlegge enn en urnegrav. Den krever mer areal og har større krav til jordbunnsforhold og drenering, sier Skrøvset. – Arealknapphet og økonomi er to argumenter som taler for ønskene om å øke kremasjonsprosenten ytterligere. Attraktive urnegravfelt og navna minnelunder, kan bidra til dette. Kan bli trangt om plassen Om noen år slår eldrebølgen inn over norske gravplasser. I god tid før det, må det sikres nok gravareal. Tekst og foto: KJETIL S. GRøNNESTAD trANgt pÅ grAvpLAsseN 30 Kommunene skal til enhver tid ha ledige graver for tre prosent av befolkningen. Det er kirkelig fellesråd eller kommunen som har oversikt over hvor stor andel eldre det er i befolkningen og som må spille inn behovet for utvidelse og nyanlegg av gravplasser. Rutiner må til – Det viktigste gravplassforvaltningene kan gjøre, er å lage gode rutiner for bruken av arealet de allerede har. Det gir god oversikt over hvilke graver som kan gjenbrukes, sier Åse Skrøvset, Den norske kirkes rådgiver for gravplassaker. Mer gjenbruk av eldre graver reduserer behovet for nytt gravplassareal. Men Skrøvset ser at alle ikke er like framsynte i arbeidet med å sikre framtidig gravplassareal. – Selv om mange arbeider bevisst med dette, får jeg stadig inn reguleringsplaner om utvidelse av gravplasser der dette ikke er lagt inn i kommuneplanene på forhånd. Det burde det vært, sier hun. Kremasjon sparer plass Askeurner krever mindre plass enn kister. Noen steder i landet, spesielt storbyene og kommuner på det sentrale Østlandet, har høy kremasjonsprosent. Andre steder er kremasjon mindre vanlig. Fra 2000 til 2012 har kremasjonsprosenten på landsbasis steget fra 32 til 37 prosent. – Kistebegravelse og bisettelse med påfølgende kremasjon må verdsettes som to likeverdige gravleggingsformer. Samtidig skal hver enkelt stå fritt til å velge den gravleggingsformen vedkommende ønsker. I dag tar mange kommuner betalt for kremasjon, mens kistebegravelse er kostnadsfritt. Det oppleves urimelig fordi en kistegrav er dyrere å anlegge enn en urnegrav. Den krever mer areal og har større krav til jordbunnsforhold og drenering, sier Skrøvset. – Arealknapphet og økonomi er to argumenter som taler for ønskene om å øke kremasjonsprosenten ytterligere. Attraktive urnegravfelt og navna minnelunder, kan bidra til dette. Kan bli trangt om plassen Om noen år slår eldrebølgen inn over norske gravplasser. I god tid før det, må det sikres nok gravareal. Tekst og foto: KJETIL S. GRøNNESTAD trANgt pÅ grAvpLAsseN  temahefte-33