Med en slik holdning kan jeg forbli i mitt arbeid som pleier uten samtidig å føle meg urettmessig kritisert. bilde. Selv om fenomenet er allment, trenger det ikke å være forstyrrende hvis den andre som adskilt person i sin egen rett ikke går helt tapt i opplevelsen. Under bestemte omstendigheter kan overføringsreaksjonene bli mer dominerende. Det gjelder for eksempel psykotiske tilstander, men også ved sykdom som gjør oss redde eller er forbundet med smerte, og som lett skaper en avhengighet til pleiepersonalet. Det er her jeg tenker at overføringsbegrepet kan være til nytte i omsorgsarbeid. Når pasienten reagerer med sterke følelser på meg som behandler eller pleier, kan det være at reaksjonen faktisk ikke umiddelbart har å gjøre med meg og hva jeg har gjort eller sagt. At det er en overført reaksjon. Det betyr ikke at reaksjonen skal avvises eller overses. For pasienten er følelsen til stede og reell og skal tas alvorlig. For meg, som blir utsatt for anklager eller angrep om føles urettferdige og urimelige, ligger det en beskyttelse i forståelsen av at dette nok ikke gjelder meg personlig, at det er rettet mot meg i min pleierrolle og at grunnen til reaksjonen heller må søkes i pasientens indre tilstand enn i mine forsømmelser og feil. Det forutsetter naturligvis at reaksjonen ikke er et rimelig svar på min behandling av pasienten, men at den kan sies å være ute av proporsjon. Jeg kan altså ikke automatisk avferdige pasientens reaksjon med at den ikke har med meg å gjøre; det må en selvgransking til. Hvis jeg da ser at det mer har å gjøre med pasientens fortvilelse og desperasjon enn med meg, er det lettere for meg å møte pasienten med forståelse, innlevelse og respekt. Og det gjør det lettere å avstå fra å begynne en argumentasjon om at følelsene er «feil» en argumentasjon som etter min mening er uhensiktsmessig. Virkningen er vanligvis den motsatte av hva vi vil oppnå. Istedenfor å bringe pasienten «til fornuft», forsterker vi hans opplevelse av ikke å bli forstått, ikke bli tatt vare på. Med en slik holdning kan jeg forbli i mitt arbeid som pleier og behandler uten samtidig å bli krenket og føle meg urettmessig kritisert. Og det er så avgjort mindre krevende og utmattende. Det er jo en erfaring at det ofte ikke er arbeidet i seg selv som sliter oss ut, men omkringliggende konflikter, krenkelser, følelser av utilstrekkelighet eller urettferdighet. Så lenge arbeidet finner sted under noenlunde konfliktfrie forhold og uten tilkommende følelsesmessige belastninger, tærer vi vesentlig mindre på kreftene. Overføring er et allment fenomen. Det betyr at også vi som fagarbeidere er underlagt den samme dynamikken, at vi «farger» opplevelsen av pasientene på grunn av vår historie og våre relasjonserfaringer. Også for oss skjer dette uten at vi umiddelbart blir klar over det. Ved at vi holder et øye med oss selv, at vi prøver å forstå våre egne reaksjoner og særlig dem som kommer overraskende på oss, bygger vi opp under vår forståelse av pasienten. Vi gjør et bedre arbeid, og vi bedrer etter mitt syn vår evne til å ta vare på oss selv i et krevende yrke. 10  temahefte-38