SpISefOrStyrreLSer betydelig bedre, og tjue prosent har et langvarig og mer alvorlig sykdomsforløp, sier han. Øyvind Rø slår fast at jo tidligere pasienter med spiseforstyrrelser kommer til behandling, desto bedre er utsiktene for bedring. Derfor er både skolehelsetjenesten og fastlegen viktig for tidlig oppdagelse og for å motvirke et alvorlig og langvarig sykdomsforløp. Ny nasjonal retningslinje Øyvind Rø er med i en arbeidsgruppe oppnevnt av Helsedirektoratet som skal utforme forslag til ny faglig retningslinje for utredning og behandling av spiseforstyrrelser. Han understreker at det i dag fins mye forskning, spesielt fra utlandet, om hva som virker og ikke virker når det gjelder behandling av pasienter med spiseforstyrrelser, og dette vil ligge til grunn for de nye rådene. Arbeidsgruppa vil legge vekt på å tilrå familiebehandling for unge med anoreksi, og kognitiv atferdsterapi spesifikt utviklet for voksne med bulimi. Kognitiv atferdsterapi innebærer terapi rettet mot å endre en forstyrret spiseatferd og faktorer som opprettholder slik atferd, som misnøye med egen kropp, ulike spiseregler og sjekking av kroppens størrelse og fasong. Ingen dramatisk økning – Er det økning i omfanget av spiseforstyrrelser? – I Norge har vi ikke gode nok data til å svare på det, men internasjonalt kan det se ut til at det er en liten økning i anoreksi blant unge. I mediene tegnes det et bilde av at det skjer en dramatisk økning, men vi har ikke grunnlag for å si det. Det er en vesensforskjell mellom det å ha en spiseforstyrrelse og at ei ung jente er misfornøyd med kropp og vekt, understreker han. – Er det nok ressurser i helsevesenet til å gi bra nok tilbud til pasienter med spiseforstyrrelser? – Så lenge vi har ventelister og mange ikke opplever at de får hjelp, så kan vi ikke si det. – Hva mener du er det viktigste vi kan gjøre for å få bukt med spiseforstyrrelser? – Tidlig adekvat hjelp er det viktigste for å hindre utvikling av et alvorlig sykdomsforløp. – Er skolene og hjemmene flinke nok til å oppdage spiseforstyrrelser? – Mitt inntrykk er at lærere og helsesøstre er veldig oppmerksomme. Noen foreldre ser problemet med en gang det oppstår, mens andre har vanskelig for å ta inn over seg at deres barn har en spiseforstyrrelse. Det er en enorm belastning for hele familien når et barn får en spiseforstyrrelse. Det setter hele familien på prøve, sier Øyvind Rø. Ny nasjonal faglig retningslinje for utredning og behandling av spiseforstyrrelser skal på høring sommeren 2016. Øyvind Rø tror ikke den vil bety noen dramatisk endring i praksis for behandling av spiseforstyrrelser, men håper den kan bli et hjelpemiddel for den enkelte helsearbeider og for familier for å finne ut om de får den hjelpen som er beskrevet. Øyvind rø er psykiater og spesialist på spiseforstyrrelser. «Noen ganger kunne Kate få følelsen av at hun kastet bort de 45 minuttene, både for seg selv og psykologen, ved at hun ikke kunne få seg til å snakke om overspisingen. Det var som om diagnosen anoreksi var noe hun måtte leve opp til og verne om, nesten som en beskyttende maske som skjulte hennes motbydelige, grådige indre som hun ikke kunne kontrollere. Bare hun visste at hun egentlig var en overspiser som hadde en tynn periode, og at om hun ikke tviholdt på tynnheten, kom hun til å rase opp i vekt og dermed miste seg selv. Hun kunne ikke forestille seg hvordan det skulle være å bli normalvektig og ikke ha noen anelse om hvem hun var, og samtidig slåss mot sin egen kropp som bare ville spise og spise uten grenser. Hun var redd for at om hun snakket om å spise og kaste opp, så ville psykologen spørre om hun fortsatt kastet opp, og om hun løy og sa nei, ville han spørre om følelsene som dukket opp når hun ikke gjorde det. Svarte hun ja, ville det få konsekvenser i form av restriksjoner, for da ville personalet begynne å passe på at hun ikke kastet opp etter måltidene. Det kunne hun ikke utsette seg for. Kate kunne heller ikke utstå tanken på å komme inn i anoreksigruppen ved Modum Bad og være nesten normalvektig.» tynt håp  temahefte-42