arbeidsformidling. Forbundet ble startet i 1912. I slutten av januar 1914 innvilget formandsskapet i Kristiania, med leder Bergljot Larsson i spissen, en liten stilling til å drive sykepleieformidling. Dette ble startskuddet til Norsk Sykepleierskeforbunds Byrå, en virksomhet som bare i løpet av sitt første halvår, formidlet ni faste poster, 26 pleiere på timebasis og 243 fulltids privat pleiersker. Bergljot Larsson hadde tidlig staket ut kursen for selv å drive arbeidsformidling. Dermed hadde hun kontroll med hvem som fikk arbeide som sykepleiersker. Sommeren før stiftelsen hadde hun vært i Tyskland og Danmark for å studere hvordan formidling av sykepleiersker var ordnet der, og konkludert med at det var egen formidling som «kunde råde bot på de slette forhold», ifølge forsker Kari Melby. En interessant påpekning i Melbys beretning om Norsk Sykepleierskeforbunds Byrå, er at de i stor grad konsentrerte seg om privatpleien. Melby skriver om dette: «Ved å konsentrere seg om privatpleien inn gikk NSF en gjensidig, men skjult kontrakt med de velstående pleietrengende. Denne gruppa hadde interesse av høy kvalitet og hadde muligheter for å betale for den og ble en naturlig alliert i arbeidet for en bedre utdanning. Samtidig kunne sykepleierskene håpe på generell statusheving gjennom arbeidet for de velstående.» Sammen med likegyldigheten overfor alminnelige fagligpolitiske krav antyder dette at det var et snev av sosialt streberi i sykepleierskenes motivasjon. De ville på en side vinne politiskøkonomisk makt gjennom å monopolisere arbeidsoppgaver og vinne en profesjonskamp, men de var altså heller ikke fremmede for å låne litt anseelse fra sine rike pasienter. Det er ingen overdrivelse å si at Bergljot Larsson var innflytelsesrik i den norske syke pleiens barndom. Hun var intiativtaker til stiftelsen av Sykepleierskeforbundet, ledet det i 23 år og var samtidig redaktør for forbundets blad Sykepleien. Fra 1925 til 1940 var hun for standerinne ved Norsk Sykepleierskeforbunds Fortsettelsesskole. Hennes bilde av sykepleiersken må ha preget forbundets virke svært sterkt. Og dette bildet var preget av klassiske borgerlige, fagLIg INNspILL kvinneidealer, nemlig kvinnen som hustru og som mor, med sin dannelsesbase i hjemmet. Fiendtligheten mot industrialismen og lønns arbeidet, vektleggingen av en slags borgerlig dygdsetikk (karakterdannelse), stor opptatthet av husmorrollen, prioriteringen av privatpleien – alt sammen viser at NSF fra begynnelsen av var nokså godt etablert innenfor en borgerlig ramme. Både politiskøkonomisk og ideologisk stod NSF i et motsetningsforhold til den framvoksende arbeiderklassen og dens klasseorganisasjoner. NSFs fokus på fagutvikling og på eksklusivt fellesskap gjør at sykepleierskenes forbund var mer i slekt med det gamle laugsvesenet enn med de moderne fagbevegelsesorganisasjonene. Sykepleierskenes kamp for å etablere seg som profesjon ble kronet med seier i 1948. Da vedtok Stortinget en autorisasjonslov. Nå krevdes det høyere utdanning for å få lov til å kalle seg sykepleier. Sykepleien var endelig etablert som middelklasseprofesjon. Et nytt interessant kapittel i historien om  temahefte-47