GENERALREGIME I BURMA Slaveriet fortsetter Hver dag blir flere tusen mennesker tvunget til å arbeide for det burmesiske militæret. Som bærere for hæren, grøftegravere, brobyggere eller minesveipere må kvinner, barn og menn fra de ulike etniske gruppene gi sin arbeidskraft til regimets militære tropper. Tekst: MARTE GRAFF JENSSEN    Foto: SCANPIX 15 år etter at landets demokratisk valgte leder, Aung San Suu Kyi, vant Nobels fredspris, truer FNs vaktbikkje i arbeidslivet, ILO, med å stevne det burmesiske militærregimet inn for Den internasjonale domstolen i Haag. Tvangsarbeid har lange tradisjoner i Burma, noe militæret har utnyttet kraftig. Innbyggerne kan bli utkom- mandert til å arbeide ved infrastruk- turprosjekter, men arbeidet kan også være mer militært relatert, som å være vakt, bærer eller menneskelig mine- sveiper. Eneste mulighet til å slippe unna, er å betale svært høye dagbøter som få har råd til. Seksuelle overgrep og avstraffelse er vanlig. Forverring Situasjonen har blitt verre etter at en omorganisering i 1996 førte til at de lokale divisjonene av den burmesiske hæren måtte bli mer selvdrevne. Høye krav fra sentraladministrasjonen om å bygge ut infrastrukturen i hele landet, samtidig som de økonomiske over- føringene har blitt redusert, har ført til at de lokale avdelingene av hæren tar seg til rette blant lokalbefolkningen. Spesielt skjer dette i de etniske minoritetsområdene der hæren fort- satt kjemper mot lokale motstands- grupper om kontrollen. Samtidig er hæren mer enn doblet siden 1988, og når ut til større deler av landet. Amnesty International beskriver i sin rapport Leaving Home fra 2005 hvordan hundretusener av burmesere har sett seg tvunget til å krysse grensen til nabolandet Thailand for å søke arbeid der og komme seg unna tvangsarbeid, tvangsflytting og andre overgrep fra regimet eller motstands- gruppers side. Husarrest 10. desember 1991 skulle Aung San Suu Kyi vært i Norge for å motta Nobels fredspris. Hun satt i husarrest, og sønnene Alexander og Kim, samt hennes nå avdøde ektemann, tok i mot prisen på hennes vegne. Det fremste symbolet på den burmesiske demokratikampen sitter fortsatt i husarrest, isolert fra familien, partiet og resten av verden. Aung San Suu Kyi kom inn på den politiske arena i Burma i 1988, etter å ha levd store deler av livet i utlendighet. Hennes far, Aung San, anses som landets store frigjørings- helt fra kampen om selvstendighet fra det britiske koloniveldet. Selv om det var ønsket om å pleie sin syke mor som førte Aung San Suu Kyi til Burma i 1988, ble hun raskt en del av den gryende demokratibevegelsen. Noen    > for å ha klaget tvangsarbeid inn for ILO i Rangoon, blitt løslatt. Vente og se-taktikk Men ikke alle; juntaens taktikk ved stort press er å gi litt, slik at det internasjonale samfunnet skal fortsette sin vente og se- holdning. Burma fikk frist til midten av november i fjor med å framlegge en troverdig plan for hvordan det skal stanse bruken av tvangsarbeid. Nok en gang skuffet generalene: ILOs styre var ikke fornøyd med Burmas forsøk på å tilfreds- stille den internasjonale arbeider- organisasjonen. Domstolen i Haag Hvis myndighetene i Burma fortsatt nekter å samarbeide, vil ILO-styret i mars vurdere å be Den internasjonale domstolen i Haag om en rådgivende uttalelse om Burmas utstrakte bruk av tvangsarbeid. ILO ble også enig om å rapportere sin bekymring til FNs sikker- hetsråd, ifølge en pressemelding fra ILO. Fagbladet 1/2007 > 47 fbaargang2007 fbseksjonKIR