Urmennesket Tarzan het den første klokka til Kjell Bjørk. Lenge gikk han og tittet i butikkvinduet til urmakeren før han skulle få klokkeønsket oppfylt. Tekst: VEGARD VELLE Foto: ERIK M. SUNDT Og når det skjedde, var det på grunn av et brukket bein etter en motorsyk- kelulykke. For å trøste gutten sin, brakte faren med et armbåndsur til sykesenga. Klokka var riktignok ikke en Omega, som var den store drøm- men, men den tid skulle også komme. Det var tre unge gutter som fant ut at de skulle kappkjøre med motor- sykler. For Kjell gikk det riktig galt. Han så ikke lastebilen som stoppet rett foran. Seks uker på sykehus og sju måneder med gips var følgen. Armbåndsuret var et lite plaster på såret. – Jeg var glad som en lerke. Aldri hadde noen gitt meg noe så fint før. Han visste jeg ønsket meg en klokke. Vi hadde ikke mye penger, så han måtte betale månedlige avdrag i lang tid. Fire år senere skulle den unge gutten virkeliggjøre drømmen om en Omega. Fersk fra militæret og med ny jobb i det kommunale renholdsverket ikledde den ungen mannen seg span- derbuksene og kjøpte drømmeuret. Urdriften stoppet ikke der. En ny klokke eller to i året måtte til for å stagge den. Det var likevel først på starten av 80-tallet at samlemanien tok av. En arbeidskol- lega kom med en slitt vekkerklokke funnet i søpla. Da ble urinstinktet for alvor vekket i Kjell. Auksjoner og markeder ble saumfart, ikke lenger bare for å se, men for å handle. Bøker og kataloger ble studert i pur interesse. Og samlingen ble større og større. Samtidig utviklet karrieren seg. Kjell sluttet i renholdsverket. Han synes det ble for mye fyll der. Ikke det at han var noen avholdsmann, men han syntes folk burde holde seg edru på jobben. Neste stopp var som målehjelper i det kommunale oppmålingsvesenet. Faren til Kjell ga sitt besyv til karriere- jumpet. Jobb i kommunen betydde en jobb for livet. Og en sikker jobb var ikke noe å kimse av så få år etter de harde tretti- årene. I 49 år jobbet Kjell i det som ble kalt Plan- og bygningsetaten i Oslo. I fjor høst, sytti år gammel, fant han ut at nok fikk være nok. – Av og til finner jeg fram en klokke. Jeg steller, flikker og pusser litt på den. Da går tiden som en røyk, og jeg har det godt. JOBBLIV Kjell Bjørk Alder: 70 år Jobbsted: Pensjonert geodataingeniør ved Plan- og bygningsetaten i Oslo Sivil status: Skilt, tre barn Fritid: Samler på klokker Fagbladet 1/2007 > 67 fbaargang2007 fbseksjonKON