DEBATT > PENSJON Maktesløse pensjonister? Først vil jeg gjerne takke for hyggelig tilbakemelding fra Steinkjer i Fagbladet nr. 11 på mitt leserinnlegg om pensjonis- ters skammelige kår – i særde- leshet minstepensjonisters. Er vi maktesløse? Langt ifra! Vi er nemlig mange – alle i Fagforbundet og alle som er eller burde være tilknyttet Pensjonistforbundet. Jeg ser jo at noen ikke er veldig begeistret for Fagforbundets tilknytning til Pensjonistforbundet, men sammen burde vi være sterke. Det sørgelige er at disse vi har gitt fullmakt til å opptre på våre vegne vis-à-vis staten etter mitt og manges skjønn ikke når frem med våre rettmessige krav. F.eks. skal 1G være 110.000 – ikke 62.000, som det er blitt etter stadige underreguleringer siden 1975 da Folketrygdfondet havnet i statsbudsjettet. Ingen grunn til å juble her. Staten skylder oss faktisk 500 milliarder kroner – ingen liten sum. Den som vil ta seg bryet med å gå inn på Statis- tisk sentralbyrå (på nettet) vil finne hele miseren der. I 2003 gjentok Stortinget løftet til pensjonistene fra 1967 – pensjonistene skal ligge på linje med yrkesaktive. Når så en minstepensjonist får 112.000 kroner og minste tarifflønn for en LO-organisert er 254.000, da burde alle forstå at vi har mye å ta igjen. Med 2G på 110.000 x 2 = 220.000 burde det begynne å hjelpe for minstepensjonister. Dit må vi i først, og så går vi videre derfra. Det er mye galt – f.eks. at en pensjonist som har en ektefelle som er yrkesaktiv mister en del av sin pensjon. Vi kan ikke streike, men hvis alle pensjonister kunne slutte opp om enten LO med sin «arm» inn i Pensjonistforbundet eller om Pensjonistforbundet – og la 100 kroner hver i en øremerket pott, ville vi ha grue- lig mye penger slik at vi kunne stevne staten inn for domsto- lene. Vi er en god del som faktisk har begynt å bli svært ubehagelige og tenke i de baner. Bevisene har vi også – de er ganske så entydige. Så pensjonister i Steinkjer – hiv dere på vogna og få med flere! Vesla Skage, Spikkestad > ELDREOMSORG En verdig død på sykehjem? Den natten fru Hansen døde, var hun helt alene. Det var anta- kelig ikke nok personale på syke- hjemmet der hun bodde. Og siden hun hadde fått enerom, hadde hun heller ikke en romvenninne å snakke med. Ingen familiemedlemmer visste at hun var døende. De var heller ikke klar over at de smertestil- lende piller hun tok antakelig ikke hadde den ønskede effekt. Fru Hansen var i motsetning til mange beboere ikke senil. Hennes død ble både smertefull, ensom og uverdig. Dette er en tenkt situasjon. Jeg er redd for at den kan være sann. Dette kan være virkelig- heten for enkelte borgere på sykehjem. Mange sykehjem mangler omsorg og pleie av døende. Vi har alle krav på en livskvalitet, også i vår siste livsfase. Det har de siste årene heldigvis blitt en debatt om hvilke verdier som skal prege vårt samfunn. I denne debatten bør det etter mitt syn også fokuseres på en anstendig dødskvalitet. Det eneste sikre er at vi alle en gang skal dø. Derfor kan det være viktig å stille spørsmål om vi er i gang med å avvikle døden på 1. og 2. klasse. Det må være like muligheter for alle, også når det gjelder døden. Døden, kanskje særlig på sykehjem, er fremdeles tabube- lagt. Der dør ikke folk, de sovner stille inn. Hvorfor er vi så redd for å snakke om døden? Mennesker som dør på hospice har fått anledning til å ta stilling til hvordan de ønsker å dø. De ansatte der har kjennskap til den omsorg som er nødvendig for en døende, både når det gjelder smertelindring, psykologisk, åndelig og sosial støtte! Kanskje kunne ansatte på sykehjem få litt av den kunnskap de ansatte på hospice innehar. Skulle vi gi fru Hansen en verdig død, bør det første skritt være en større åpenhet om døden. Det skal ikke ties om det som vil skje. Det er viktig å snakke med beboeren om ønsker for den siste tiden og eventuelle ritualer for biset- telsen. Hvis fru Hansen hadde vært senil, kunne en sykehjems- ansatt tatt kontakt med familien for å høre litt om hennes livssyn. For det er viktig at fru Hansen ikke blir «overkjørt» av misjone- rende ansatte. Etter døden må det være tid for at pårørende og kanskje andre beboere kan ta en verdig avskjed med den døde. Det bør være mulig å vente noen timer før vedkommendes saker pakkes ned og ny beboer er på plass! Knut Sand Bakken, prest i Oslo > SYKEHUSREFORMEN Uforståelig sykehustilbud Sykehusaksjonen i Oppland, ordførerne og de politiske miljø- ene i Vestre Toten, Gjøvik og Lillehammer er meget bekymret for helsetilbudet i Oppland og resten av innlandet. De siste årene har vist at den politikken som ble valgt i 2002 har vært helt feil. Funksjonsfordelingene som ble vedtatt og satt i verk i 2003 har hatt en ødeleggende virkning på hele helsetilbudet i innlandet. Vi er klar over at en del av disse feilaktige beslutningene er reversert, men det gjenstår noen viktige fagområder hvor urologi fremstår som det viktigste. Vi kan ikke med vår beste vilje se at det fins noen fordeler ved å ha urologi på Hamar sykehus. Slik vi har forstått denne problema- tikken, så er fagområdet urologi helt avhengig av at mange flere fagområder er i samme hus hvor urologioperasjoner utøves. Disse fagområdene er til stede i fullt monn på Lillehammer, men ikke på Hamar. Et annet viktig aspekt ved disse funksjonsfordelingene er at mange fagmiljøer forvitret. Dette gikk klart ut over den eneste regionsoppgaven som Sykehus Innlandet har – kreft- Illustrasjonsbilde: colourbox.com 50 > Fagbladet 1/2007 fbaargang2007 fbseksjonSAM