KRONIKK men med måte. Skal den forbli en oppskrift, er det politisk avgjørende å holde fast på de grunnleggende verdikonserva- tive skandinaviske velferdsstats- prinsippene. Blårussregjeringer, som vi hadde i Norge, har i Danmark og nylig fikk i Sverige, bør holdes på avstand. I henhold til internasjonale økonomer preges teoretisk sett den ideelle moderne velferdsstat av tre L-er. Det vil si målene om: Lav arbeidsledighet, Lave offent- lige utgifter og Lav sosial ulik- het. Men problemet er at alle disse tre L-ene ikke kan reali- seres samtidig. Politikerne blir stilt overfor et velferdssta- tens trilemma, som betyr at oppfylles to av målsettingene går det galt med det tredje målet. Det fungerer slik: Priori- teres målene om lav sosial ulik- het og lave offentlige utgifter, så tapes sosial dynamikk og offent- lige arbeidsplasser, og perma- nent høy ledighet blir resultatet. Vi ser dette fenomenet i de kontinentale landene. Priorite- res alternativt lave offentlige utgifter og lav ledighet, ja så øker den sosiale ulikheten som følge av privatisering og skatte- lette som tjener de rike og rikeste. De nyliberale landene, UK og USA, baserer seg på denne siste type politisk valg og prioritering. Stilt overfor trilemmaet gjen- står det et politisk valg: Det gis prioritet til lav arbeidsledighet og lav sosial ulikhet. Men dette medfører høye offentlige utgifter til arbeid, velferd og inntektsbe- skyttelse, og et høyt skattenivå. Dette er de grunnleggende skandinaviske velferdsstatsprin- sippene. DEN NORDISKE MODELLENS kanskje viktigste side i en inter- nasjonal åpen økonomi er at den bygger på en politisk tradisjon som har sosial sikkerhet og trygghet for alle som et grunn- leggende mål. Privat og jobb- messig trygghet skaper et flek- sibelt arbeidsmarked, og derav høy arbeidskraftproduktivitet. Og det siste er viktig for å sikre konkurranseevnen, arbeidsplas- ser og inntekter til en stor offentlig sektor. I den nyliberale tradisjonen derimot betyr fleksibilitet et middel for arbeidsgiverne, mens store grupper arbeidstakere Illustrasjon: Per Ragnar Møkleby utsettes for jobbusikkerhet med lav terskel for oppsigelse, helse- og sosial forsikring og sykelønn betalt av arbeidsgiver, (jf. LOs avvisning i sykelønnsdebatten), individualisert og lav lønn, krav om å være uorganisert og dårlige arbeidsbetingelser ellers. KOMBINASJONEN av sosial trygghet og en aktiv arbeidsmar- kedspolitikk skaper en ny og ettertraktet nordisk politikkvari- ant. I Europa kalles politikken nordisk flexicurity policy: «Flexi» refererer seg til fleksi- bilitet i arbeidsmarkedet og «curity» til jobb- og sosial sikkerhet/trygghet. Flexicurity- politikken influerte også debat- ten om tjenestedirektivet i EU, og medvirket til utelatelse av en rekke tjenester nevnt ovenfor. Nordiske arbeidstakere kan trygt skifte jobb for å utnytte sin kompetanse og dyktig- het, eller for å oppnå bedre lønn i forvissning om at de personlig er forsikret og deres familie har en økono- misk garanti. En aktiv offentlig arbeidsmarkeds- politikk gir sitt bidrag. Tiltak bringer arbeids- ledige og yrkeshemmede tilbake i arbeidslivet gjennom opplæring, omskole- ring og tilpasset arbeid, og gjør dem produktive. Det samme gjør støtte til utdan- ning og til kompetanseheving og oppmykning av tidligere mer rigide arbeidsmarkedsregule- ringer. Den nordiske sosiale model- len vil kunne fungere effektivt i et økonomisk integrert Europa. En aktiv arbeidsmarkedspolitikk og et åpent og fleksibelt arbeids- marked med høy arbeidsproduk- tivitet gjør en stor offentlig sektor fortsatt mulig. Det vil ikke skje på tross av, men på grunn av en solid velferdsstat med liten sosial ulik- het i en europeisk sammenlik- ning og med universelt virkende ordninger for sosial og økono- misk sikkerhet. Og innenfor disse rammene kan EUs tjene- stedirektiv iverksettes innovativt i Norge – mot sosial dumping og med bifall fra et EU som nettopp ser på den nordiske modellen som en oppskrift. Hvorfor ikke bruke retten i stedet for reservasjonsretten? Fagbladet 1/2007 > 53 fbaargang2007 fbseksjonSAM