Merker for livet Nei til Atomvåpens frontfigur og selvutnevnte vaktmester aksjonerer helst i sola. Jo penere vær, jo større sjanse har du for å møte Ole Kopreitan og vogna med jakkemerker. Tekst: SANDRA LILLEBØ    Foto: GREG RØDLAND BUICK – DETTE ER MITT privilegium, sier Ole Kopreitan og smiler fornøyd. Når intervjuet begynner halv ti tirsdag formiddag, har han allerede vært på kontoret i over tre timer for å pakke konvolutter. En underskriftskampanje for en konvensjon om forbud mot atomvåpen er på trappene, og brev skal sendes, organisasjoner kontaktes – intervjuer skal gis. – Jeg må passe på at ting blir gjort, ser du, det er jeg som er vaktmester her. – Vaktmester? – Ja, om man bare skal se på seg selv som leder, får man ikke gjort stort, ikke sant? Kaffen skjenkes i krus fra Fretex – husets fineste servise. VI SITTER på Nei til Atomvåpens kontor i Youngs gate i Oslo, et lite steinkast fra Folkets Hus. Ole Kopp, som han kalles, er komfortabel med den korte avstanden. – De er gode å ha som naboer. Hvis det er noe jeg trenger, er det bare å ta en telefon. De har hjulpet meg med mangt; fra å bære gamle arkivskap opp trappene, til å reparere printeren min. Og plantene er «hitte- planter» vi fikk sist de skiftet folk. Han humrer, og forteller fornøyd om kontorets møblement, som for en stor del kommer fra hovedstadens mange organisasjonskontorer. I fjor ble også den velkjente barnevogna, som han har brukt til å frakte og stille ut jakkemerker, klistremerker, flagg og plakater, byttet ut med en spesial- konstruert trille. Den kom i gave fra Fagforbundet. – Vår kapital telles ikke i penger. Den er nesten utelukkende psyko- logisk og moralsk. Men de beskjedne budsjettene vi tross alt har, er det for en stor del fagbevegelsen som står bak. Og det er penger som er mye mer verdt enn sitt pålydende! Han sier at han – og saken – skylder fagbevegelsen mye. – Dette er da capo på det gamle bygdesamfunnet. HAN VET HVA han snakker om, etter å ha vokst opp på Hitra – et værhardt øysamfunn på trøndelagskysten. Der bodde han til han var ti. Da tok moren med seg unger, flyttelass, en katt og tre høner, og flyttet til et småbruk på Eidsvoll. – Hvis vi ungene skulle få utdan- nelse, måtte vi jo bo i nærheten av byen, forklarer han. – Og du begynte på lærerskolen? – Ja. Han drar litt på det. Lærerkarrieren ble heller kortvarig. – Hele livet er en form for utvidet lærevirksomhet. Jeg har ikke hatt noen lærertariff akkurat, men til gjengjeld har jeg vært så heldig å ha svært motiverte elever. Og rett nok: Kopreitan velger kjøk- kenveien når han skal ha tak i ungdommen. Som frontfigur i Nei til Atomvåpen, går en stor del av tiden hans med til å besøke videregående skoler over hele landet. – Men det er ikke snakk om noe foredrag, altså. Alle vet jo hva jeg mener. Det er mer interessant hva ungdommene sier selv. Og hvis man får dem til å snakke, oppnår man mye mer. Da er det de selv som eier ordene. FOR OLE KOPP står saken i sentrum. Når vi prøver å få ham til å snakke om sin egen bakgrunn, er han rask til å pense over til kampen mot atom- våpen, som følger livet hans som en skygge. Den ser ikke ut til å forlate ham med det første. – Under den kalde krigen sa man at atomvåpnene skulle brukes til å    > PORTRETTET Ole Kopreitan Stilling: Frontfigur i Nei til Atomvåpen Aktuell: I sitt syttiende år starter han en ny underskriftskampanje for forbud mot atomvåpen. Fagbladet 2/2007 > 21 fbaargang2007 fbseksjonKIR