TEGNESERIE
PETIT
Homo
dicens
Bare for ordens skyld: Dette skal handle om språk, ikke noe de slåss om i Den norske kirke. Prestene kan gjerne for meg være imot at folk av samme kjønn blir glade i hverandre. Det er lov å mene mye rart. Men de trenger vel ikke å praktisere, de kan holde motstanden for seg selv.
Nok om det! Dette skulle handle om språk.
Jeg må forresten komme med en advarsel før vi går videre. Språk kan være både friskt og vulgært. Jeg har observert sterke scener – rent språk- lig. Derfor vil jeg råde alle med sarte språknerver til å stoppe her.
Dette kommer til å inneholde ord mange av oss helst ikke vil lese på trykk i et anstendig blad.
Du er altså advart.
Kom ikke etterpå å si at jeg ikke advarte deg!
Du er der fortsatt. OK, da går vi videre.
Ettermiddagene var blitt atskillig lysere, en lav sol hang fortsatt like over horisonten, og jeg gikk fornøyd nedover veien da jeg overhørte to ungdommers ivrige samtale:
– Og jeg bare... – Fy faen! – Ja, helvete, heller! Og jeg bare... – Fy faaaen, altså! – Og jeg bare... – Fyyy faen! Sola sank akkurat ned under hori-
sontlinja da jeg gikk forbi. Det ble mørkere, og jeg fabulerte lett depri- mert over hvordan verden kommer til å bli en gang i framtida, sånn om 10–12 år.
Da har neandertalerne overtatt. Du finner dem på hvert gatehjørne, i alle parkene, over alt! De grynter og gestikulerer til hverandre, og er skjønt enige om at homo dicens – det snakkende mennesket – egentlig var en oppskrytt greie.
Tekst: PER FLAKSTAD Fagbladet 2/2007 > 63
fbaargang2007 fbseksjonKIR