TEGNESERIE PETIT Nationaltheatret stasjon Sola skinner på Oslos mest brukte møteplass. Her krysses skjebner, gamle bekjentskaper fornyes og nye oppstår. Rundt steinbedet foran kiosken venter de, unge kvinner med skulderveske, sigarett i hånden og mobiltelefon i den andre; en ung mann med lue og posete bukser har ikke mobil, det ser ut som han kjeder seg. Rundt dem vaker selgerne fra bistandsorganisasjonen Care, trendy og velkledde med ringperm under armen. Tre dresskledde menn i 30–40- årene med kofferter og dokument- mapper ler og klapper hverandre på skulderen. Over en barnevogn små- prater to kvinner i tjueårene. Det eldre ekteparet med pølse i lompe foretrekker benken framfor steinbe- det. På den andre siden av hekken, ved nedgangen til T-banen, bøyer en mann seg ned i en samtale. Tiggeren som sitter der, har en trillevogn full av skrot og en liten figur av en stein- altermann plassert foran seg på asfalten. Noen steder er snøen ennå hvit, men for det meste er den smusset til av skosåler og sneiper og strøsingel, eller den er ikke der i det hele tatt. Det er vår i lufta, og snart skal de siste hvite flekkene også vekk, og kanskje skal det vokse blomster i bedene som nå er dekket av nedsnødd granbar. Og hele tiden strømmer mennes- kene opp og ned fra undergrunnen og forsvinner videre ut i tilværelsen, mot andre stasjoner, opp mot Narve- sen eller Karl Johan, der himmelen er blå og trekkspillmusikken klinger lystig fra gatehjørnene. Tekst: EVEN TØMTE Fagbladet 3/2007 > 59 fbaargang2007 fbseksjonKON