KRONIKK 1990-årenes sjokkte- rapi avindustrialiserte nesten alle land i Øst- Europa, og med en ny sjokkterapi ble disse landene økonomisk inte- grert med resten av Europa. Hovedstedene i Øst-Europa ser kanskje bedre ut enn før, mens periferien stadig blir fattigere. Arbeidsinnvan- dring derfra skaper lønnspress nedover i de rike landene. Mens en vel gjennomført økonomisk integrasjon gjør alle parter til vinnere, kan en mis- lykket versjon gjøre alle parter fattigere. Vi kan få presset lønningene ned her hjemme uten at vi skaper vekst i det fattige øst. Moldova er et euro- peisk land der en generasjon vokser opp uten foreldrene, men med besteforeldrene fordi forel- drene er utenlands for å jobbe. ESTLAND BLIR presentert oss som en enorm økonomisk suksess, men likevel tjente en brannmann i Estland 1500 norske kroner i måneden i 2005. Selv om lønnsnivået ligger på rundt én euro i timen, er mil- lioner av mennesker uten jobb i Øst-Europa. Min frisør her hjemme sier han må jobbe mer hvert år for de samme pengene, og han har nok rett i at folk som tar 100 kroner for en hårklipp verken betaler moms eller har en norsk levestandard. Den lokale snekkeren sier at vedlike- holdsarbeid forsvinner til øst- europeere. Vi nyter alle som forbrukere de lavere prisene dette skaper inntil fenomenet treffer oss selv som produsenter – som ansatte eller næringsdri- vende – men vi har alle en plikt til å se at dersom vi aksepterer fallende lønninger for andre, uthuler vi hele velferdssystemet. Er det først for mange arbeids- søkende i Norge, blir arbeids- markedet mer likt et hvilket som helst annet marked der tilbud og etterspørsel bestemmer pris. De Illustrasjon: Per Ragnar Møkleby selvstendige næringsdrivende – som frisører og snekkere – treffes først, men det skal ikke mye fantasi til å regne ut hva en norsk kommune kan spare på østeuropeiske brann- menn. Men det vil ta noen år før Finansdepartementets lønnsnivå trues av billige polske økonomer eller stortingspolitikernes av billige bulgarske politikere. Problemet er også at i teorien skal vi ikke bli fattigere av økonomisk integrasjon. Derfor er det stor ideologisk motstand – spesielt blant mange av dem som sitter tryggest – mot å innrømme faremomentene. HALVPARTEN av verdens befolkning har aldri brukt en telefon og lever på under to dollar dagen. De er tre milliarder. Vi løser ingenting ved å gjøre oss selv fattigere ved å ta inn så mange av dem hit at våre egne lønninger faller. Etter mitt syn krever situasjonen at vi forsvarer norsk lønnsnivå, samtidig som vi forlanger at verdens fattige land får reise eller gjenreise sitt næringsliv på samme måte som Norge fikk det med Marshall- planen for 60 år siden. Verktøyet vi selv brukte under gjenreis- ningsprosjektet er nå forbudt gjennom WTO-avtalen, og Norge må engasjere seg interna- sjonalt for å gjøre det lovlig igjen. Egentlig står valget mellom å utjevne fire millioner mennesker nedover eller å utjevne tre milliarder mennes- ker oppover Fagbladet 4/2007 > 61 fbaargang2007 fbseksjonHEL