Fra Belfast
til Sandefjord
Han vet hvordan det er å bli trakassert, undertrykt og
diskriminert. I dag kjemper han kampen for andre.
Tekst: LINE SCHEISTRØEN, LO-Aktuelt Foto: ERIK M. SUNDT
Eddie Whyte
Stilling: Leder i Fagforbundet Sandefjord Aktuell: Oppveksten i Belfast har gitt ham en god ballast til å kjempe imot trakassering av andre.
EDDIE WHYTE er opptatt av å se mennesket som individ, ikke bare som et nummer i systemet.
– Før eller siden vinner rettferdig- heten, håper lederen av Fagforbundet i Sandefjord.
– VIL DU VITE NOE, gå på biblio- teket og lån en bok.
Eddie Whyte lyttet til moren og fulgte rådet. Nå sitter han omkranset av bøker på biblioteket i Sandefjord. Whyte leser alltid, gjerne fire–fem bøker på samme tid. Under opp- veksten i Belfast i Irland lærte han at skole og utdanning var viktig.
– Vi klatret over barrikadene for å komme oss på skolen. Vi måtte ikke gå glipp av en eneste skoledag.
Selv da unge britiske soldater stop- pet ham og den eldre broren, tok skolebøkene og kastet dem i sølepytter og tråkket på dem, plukket brødrene opp bøkene og gikk videre til skolen. Trakassert og ydmyket. Da de kom hjem og fortalte historien, var morens råd: – Glem det. Vår dag kommer siden.
20 år i Norge betyr ikke at Whyte har glemt hvor han kommer fra. Han vokste opp i Belfast i en katolsk familie i et område med flertall av
protestanter. Kampen for å fri landet fra britisk styre preget de nesten 30 årene han bodde i Irland.
– WHYTE TRIVES i Sandefjord. Men det er ikke Belfast.
– Jeg savner å kunne gå ned en gate og se mennesker jeg vokste opp med.
Det handler om minner, felles historie og tilhørighet.
NÅR HAN SER TILBAKE, innrøm- mer han at det ikke bare var lett å vokse opp i Belfast, men var det slik Frank McCourt skriver i det for- fatteren karakteriserer som oppvekst- biografien «Engelen på det syvende trinn»?
– Jeg er så lei den boka!
Whyte har snakket med dempet engasjement fram til nå. Han er tross alt på biblioteket. Men nå hever han stemmen, virker lettere irritert selv om smilet er på plass.
– Boka er en roman. Den beskriver ikke virkeligheten. Det er sant at det var mye fattigdom og elendighet, men det samholdet folk hadde – det er dét jeg husker best.
– Jeg vokste opp i et lokalsamfunn, der alle var som i en stor familie. Ingen la merke til om det satt flere
rundt middagsbordet enn de som egentlig tilhørte familien. Alle kjente hverandre og tok vare på hverandre.
MINST EN GANG I ÅRET reiser han og familien til Belfast, men det er ikke aktuelt å flytte tilbake – nå. Temaet har vært oppe; etter et år, tre, fem, sju år – til barna kom. Han har to sønner, på 11 og 15.
– Det var ikke i mine tanker at vi skulle bli i Norge.
Han fant kjærligheten i London. Hun var norsk. De bodde i London og en stund i et urolig Belfast, før de flyttet til Oslo i 1987. Hans første jobb var på Freia. Der lærte han norsk.
I dag snakker han tilnærmet perfekt. Bare et snev av irsk tonefall røper ham.
– Jeg fikk lov til å jobbe på Freia selv om jeg ikke kunne språket. Det er nemlig mulig å kommunisere likevel. I dag annonseres det etter personer som snakker norsk flytende og be- hersker norsk skriftlig. Det er skjult diskriminering!
WHYTE ER OPPRINNELIG lærer med språk og politikk som fag, men han har bare jobbet som lærer i fire år. Han har ikke jobbet så lenge i Irland, >
PORTRETTET
Fagbladet 4/2007 > 21
fbaargang2007 fbseksjonKON