DEBATT > OMSORG Hjelpernes «profesjonelle jeg» Som pleier og tjenesteyter i over ti år, har jeg hele tiden sett på meg selv som lydhør, høflig, reflektert og profesjonell i møte med pasienter og tjenestemottakere. Da mine etiske refleksjoner er vanskeligere å måle enn faglige løsninger, har det blitt med min egen tro på egne etiske ferdigheter. Veiledningstimene og seminarene i etikk har nærmest vært ikke-eksisterende så langt i mitt arbeidsliv. Jeg har derfor levd i god tro som en etisk fullverdig profesjonell pleier. Men da jeg møtte «Ivar» i hjemmesykepleien ble mitt «profesjonelle jeg» satt på prøve. > PENSJON Professoren misforstår om pensjon I kronikken i Fagbladet 2/2007 gjør professor Bjørgulf Claussen seg skyldig i noen helt grunnleggende misforståelser om pensjonsreformen. Jeg vil nøye meg med å kommentere tre av Claussens innledende påstander: Claussens første påstand: Hovedintensjonen i regjeringens forslag til pensjonsreform er at vi stort sett skal få tilbake det vi betaler inn, det som kalles pensjonsformuen. Mitt svar: Dette blir i beste fall sterkt villedende. Hovedintensjonen i regjeringens forslag til pensjonsreform er å trygge framtidas pensjoner, slik at vi ikke risikerer ukontrollerte kutt, kanskje under mindre gunstige politiske omstendigheter, i for eksempel 2020 eller 2030. På grunn av eldrebølgen vil pensjoner uansett ta en sterkt «Ivar» er ca. 50 år og har store funksjonshemninger. Jeg kommer inn til han en morgen. Sammen med en kollega skulle jeg stelle «Ivar» i hans seng. Min kollega hadde vært der før og ledet an. Igjennom vask, tørking, smøring, påkledning, forflytning og hjelp til å spise, klager «Ivar» uavbrutt på oss. Vi prøver begge å fortelle «Ivar» hvorfor vi gjør det vi gjør, på bakgrunn av hans helse og vår erfaring. Vi prøver å være gode pleiere for «Ivar». Men han viser sinne over vår påståelighet og utøver verbal aggresjon mot oss. Til tross for hans dårlige språk forstår jeg at «Ivar» sier vi er «sløve, blinde, døve og fullstendig ubrukelige». Slike ord preller ganske lett av på en pleier med erfaring. I ettertid ser jeg det likevel økende andel av verdiskapningen i samfunnet. Pensjonsreformen vil redusere faren for innstramninger i andre offentlige oppgaver som helse, omsorg og skole. Dermed støtter pensjonsreformen også opp om kampen mot privatisering av velferdstjenestene, som jo var en hovedsak for fagbevegelsen og de rødgrønne i valgkampen i 2005. Dessuten skal pensjonen fortsatt følge av poengopptjening, som fortsatt står i forhold til arbeidsinntekten opp til et tak. Og man får ikke rett til en kapital som man selv kan disponere fritt. Det viktigste nye er at man kan få folketrygd alt fra 62 år, ikke fra 67 år, og at det årlige beløpet man kan få i pensjon blir en god del høyere dersom man står lenger i arbeid og venter med å ta den ut. Claussens andre påstand: Pensjonsreformen er en fundamentalt annerledes løsning enn dagens alderspensjon – den solidariske folketrygden. Nå gjorde noe med det profesjonelle bildet av meg selv. Jeg har en iboende lyst til å vise at jeg respekterer det enkelte menneskes liv og iboende verdighet. At jeg viser barmhjertighet, omsorg og respekt for grunnleggende menneskerettigheter, ivaretar den enkeltes integritet, dvs. retten til en helhetlig omsorg, retten til å være medbesluttende og retten til ikke å bli krenket. Etter det første møtet gruet jeg meg til å møte ham igjen. Jeg gruet meg ikke så mye på grunn av «Ivar», men for hva han hadde gjort med mitt bilde av meg selv som profesjonell pleier. Jeg ønsket å bygge meg opp igjen. Så med revansjelyst kommer jeg igjen til «Ivar», denne gang som den erfarne med en uerfaren kollega. Dessverre gikk min iver over til usik- legges de 20 beste inntektsårene til grunn, slik at omsorg, ledighet eller sykdom får mindre betydning. Mitt svar: Den nye folketrygden vil klart, som dagens folketrygd, omfordele fra dem med høy inntekt til dem med lav inntekt. Det skyldes blant annet at det settes et tak for årlig pensjonsopptjening på 7,1 G. Det betyr at inntekt over om lag 450.000 kroner ikke gir pensjon. For dem med lav livsinntekt skal det selvsagt fortsatt være en minstepensjon, nå kalt garantipensjon. Når det gjelder overgang fra besteårsregel til alleårsregel, vil det slå litt ulikt ut for den enkelte. Regjeringen mener at alleårsregelen er mer rettferdig. Med besteårsregelen kommer de med jevn inntekt gjennom livet langt dårligere ut enn de som har sterkt økende inntekt, typisk en god karriere. Pensjonsreformen bedrer dessuten opptjeningsreglene for omsorgsarbeid og under arbeidsledighet. kerhet da han sa: «Jeg vet at det er hjemmesykepleien som kommer, du trenger ikke si det.» «Hvor mange av dere skal jeg lære opp før noen av dere gjør det riktig?». Jeg tydde til mine godt innarbeidede vaner og rutiner. Det ble ikke noen suksess denne morgenen heller. «Hvorfor spør du om jeg har sovet godt? Hva kan du gjøre for meg nå hvis jeg ikke har sovet godt?», «Jeg vet at du skal vaske meg, du trenger ikke si det.» «Det brenner i ørene mine, du trenger ikke å bruke navnet mitt i annenhver setning. Jeg vet at det er meg du snakker til.» Over lang tid har «Ivar» lært meg opp. Som ekspert i sitt liv, har «Ivar» funnet sin vei for å få hverdagene til å fungere. Til hans store frustrasjon må han til stadighet kjempe mot hjelperne, Claussens tredje påstand: Nå vil regjeringen at alle år skal telle likt. Pensjonen skal følge alle innbetalinger opp til taket på 435.000 kr i årsinntekt. Der slutter vel å merke også premiene, slik at de velstående slipper å betale for andre enn seg selv, slik de må i dag. Mitt svar: Her misforståes igjen. Det er ikke tatt stilling til om det skal innføres en egen pensjonspremie i skattesystemet, og det er heller ikke lagt opp til noen reduksjon i skattleggingen av de høytlønte. Pensjonsreformen er stor og krevende, med virkninger på kort og lang sikt. Regjeringen mener den nye folketrygden er et avgjørende grep for å sikre framtidas velferdssamfunn. Det er lov å være uenig, og debatt er både bra og nødvendig om en så viktig reform. Innlegget fra Bjørgulf Claussen bidrar imidlertid ikke til en god debatt, siden det forvirrer mer enn det klargjør. Jan-Erik Støstad, statssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet 58 > Fagbladet 5/2007 fbaargang2007 fbseksjonKIR