KRONIKK Det er ikke nok søkere til dårlig betalte og slitsomme jobber. I stedet for å forbedre arbeidsmiljøet, eller betale det som er nødvendig, vil utviklingsminister Erik Solheim og arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen importere 130.000 helsearbeidere. > OTTAR BROX Professor i sosiologi ved Universitetet i Tromsø fra 1972 til 1984, senere professor II, mens han var forskningsleder ved Norsk institutt for by- og regionforskning. Kronikkforfatteren har i flere år argumentert mot det utbredte synet om at vi trenger en viss arbeidskraftimport for «å få hjulene til å gå rundt», blant annet i boka Arbeidskraftimport. Velferdsstatens redning – eller undergang? Skaper ny underklasse 60 > Fagbladet 5/2007 DENNE KRONIKKEN handler om risikoen for at det i vårt samfunn skal utvikles en ny underklasse, slik det gjør i land som vi har mye til felles med. Det gjør det nødvendig å undersøke hva som skjer når vi importerer arbeidskraft. Det kan være mange gode grunner til å ønske folk fra andre land velkommen til Norge. For meg er det innlysende at vi, som et rikt land, må ta vare på folk som må flykte for å redde liv og frihet. Men «vårt behov for arbeidskraft» er ikke noen god grunn. Det noen arbeidsgivere kan tjene på å importere billigere, dvs. fattigere ansatte enn det de kan få på det norske arbeidsmarkedet, kan ikke være en så stor fordel for det norske samfunnet at det oppveier skadene ved større klasseforskjeller, som vantrivsel, et større Fremskrittsparti og for sterk belastning på velferdsstaten. Det er én side ved arbeidsinnvandring som fagbevegelsen må ha en særlig plikt til å ta seriøst opp: Hvordan påvirker import av arbeidskraft maktforholdet mellom partene i det norske arbeidslivet? Hva skjer når arbeidsgivere – private eller offentlige – fritas fra å tilpasse seg det innenlandske arbeidsmarkedet? «Fordi europeere ikke får nok barn og lever så lenge, ville EU trenge å importere 1,6 millioner innvandrere årlig, bare for å holde yrkesbefolkningen stabil mellom nå og til 2050. ... Innvandrere har en tendens til å injisere frisk energi, vitalitet og en uvanlig vilje til å arbeide hardt i lite attraktive jobber. Hvordan kan Europa forene sitt økonomiske behov for flere innvandrere med sin tilsynelatende politiske avsmak for dem?» Carl I. Hagens taler om temaet i Stortinget, referert i min bok Arbeidskraftimport (Pax 2005, s. 98–101). Fremskrittspartiet er et liberalistisk parti, og de vil gjerne ha billigere arbeidere utenfra, men stiller den betingelse at norsk arbeidervern ikke skal gjelde arbeidsinnvandrere. NÅR FOLK SOM STÅR for helt motsatte interesser er så enige, er det god grunn til å se bedre etter. Men det er knapt nok mulig å finne et samfunnsproblem som det hersker så stor forvirring om som arbeidskraftimport. Det skyldes først og «Arbeidskraftimport har det til felles med stoffavhengighet at dess mer vi importerer, dess mer avhengig blir vi av mer import.» Eksperter i hele Europa, også i vårt land, ser ut til å være enige i det synspunktet som kommer til uttrykk i dette sitatet fra The Economist, 6. mai 2000. Det gjelder også politikere, uansett parti. Om noen skulle tru at Siv Jensens parti er unntatt, bør de lese partiets prinsipprogram og fremst de moralske rammene for debatten. Mye av det som må sies, kan tydeligvis ikke sies. Det fører til at de fleste av oss går rundt med en ufullstendig forståelse av hva slik import gjør med samfunnet. Men la oss prøve å diskutere problemet i klar tekst: Arbeids- fbaargang2007 fbseksjonSAM