Martin-saken 1912: Martin blir født i Sørli i nåværende Lierne kommune. Knapt to år gammel blir han utsatt for ei ulykke som fører til at han blir døv. 1919: Lille Martin blir sendt ut av bygda for å få relevant undervisning ved ulike døveskoler – først i Trondheim, så på Hamar og i Oslo – og endelig på det private Hjemmet for døve på Nøkkelbo i Andebu kommune. Han er hjemme i Sørli i ett år i forbindelse med konfirmasjon, før han igjen reiser fra fjellbygda. 1936: Martin, 24 år gammel, tar formell utflytting fra daværende Sørli kommune og blir, etter eget ønske, andebuværing for godt. Han bor stadig på Nøkkelbo. 1991: HVPU-reformen blir gjennomført. Til nå har staten betalt utgiftene for Martin på det private døvehjemmet, men nå blir han plutselig fødekommunen Liernes økonomiske ansvar. Kommunen han flytta fra for to mannsaldre siden, må fra nå av ut med vel en million kroner i året for at Martin skal kunne fortsette å bo på Nøkkelbo. Bostedskommunen Andebu har ikke ett øre i utgifter – de mottar tvert imot et årlig innbyggertilskudd fra staten på 200.000 kroner. Altså: Kommunen Martin flytta fra lenge før 2. verdenskrig, har alle utgiftene. Kommunen der han har bodd hele sitt voksne liv, både reelt og formelt, har inntektene. mann som flytta i 1936 94 år gamle Martin er blitt den ufrivillige kjernen i en langvarig strid mellom Lierne kommune i Nord-Trøndelag og Andebu kommune i Vestfold. For hvor bor Martin egentlig, hvor hører han hjemme? Tekst og foto: MAGNHILD ØWRE Sannheten er nok at Martin hører hjemme i bakvendtland – og der kan alt gå an... Derfor er det den kommunen der Martin ble født som betaler oppholdsutgiftene hans ved døvehjemmet i Andebu – ikke den kommunen der han både reelt og formelt har bodd hele sitt voksne liv. – Noen må jo ta ansvar. Det har vi gjort i 15 år. Men det er da helt «høl i hauet» at det er vi som skal ta dette ansvaret? Rådmann Karl Audun Fagerli i Lierne rister oppgitt på hodet og tar fram en omfattende bunke med brev. Bare de siste to–tre åra har det gått med atskillig av både papir og tellerskritt i kampen mot paragrafryttere og evneveike politikere i storting og styringsverk. Politikere som, uten unntak, ser det urimelige i «Martinsaken», men som ikke har løfta en finger for å gjøre noe med den. Visste ikke om Martin Lierne kommune fikk saken i fanget da HVPU-reformen kom. Da var ikke Martin lenger statens ansvar, men hjemkommunens. Hvem var så hjemkommunen? – Vi visste ikke en gang om ham, før vi plutselig fikk beskjed om at vi hadde en innbygger i Andebu. Jeg inviterte faktisk meg sjøl på besøk for å være sikker på at det stemte. Det jeg ikke skjønner, er at Lierne kan være hjemkommunen hans. Han har ikke bodd her siden han ble konfirmert, og han meldte vitterlig også formelt utflytting herfra i 1936, sier Fagerli og viser en kopi av flyttemeldinga. – Og hvis staten mener at Martin egentlig bor i Lierne, og at Andebu bare er vertskommunen hans, hvorfor får da Andebu, og ikke vi, det statlige innbyggertilskuddet på 200.000 kroner årlig? Dét skal jo dekke utgifter de har i forbindelse med ham, men de har jo ingen utgifter! Det er vi som har utgiftene! Avtale med Nøkkelbo Det hører imidlertid med til historia at Lierne kommune gikk med på en avtale med det nåværende Andebu kompetansesenter om å betale for Martin. – Det hadde vi aldri gjort om vi visste det vi veit i dag. For staten lokka med øremerkede tilskudd som skulle    > Fagbladet 6-7/2007 > 41 fbaargang2007 fbseksjonHEL