FOKUS 1960. Når det første «kriterium» personalsjefen eller hodejegeren ser på er alder, er man allerede på feil spor. Hva er egentlig definisjonen på en «senior»? Hvor gammel er man før man blir tildelt en slik «tittel»? Og hvorfor, hvordan og når har «senior» blitt et negativt begrep? Og hva gjør vi da så med alle disse «seniorene», som faktisk får sin tildelte «tittel» med negativ klang, allerede i en alder av 45 år +? Tidligere var det å være «senior» i et firma et positivt begrep. Det borget for erfaring, livsvisdom, kompetanse og en kilde man kunne hente kunnskap fra for egen læring og utvikling. Slik er det fortsatt i andre kulturer. Man kan faktisk risikere å fornærme toppledelsen i større asiatiske firma dersom man sender folk under 50 til viktige kontraktsforhandlinger. Der blir seniorene høyt respektert og tildelt slike viktig topproller, og 70 år anses bare som «moden alder». FOR FÅ ÅR SIDEN snakket vi mye om å få til en mobilisering for å få seniorene til å bli i arbeidslivet mot fylte 65+, så lenge de holdt seg friske og engasjerte. Nå står vi foran en helt annen problemstilling, nemlig at arbeidsgiversiden ikke vil ha dem. Dette til tross for at knappheten på arbeidskraft tilsier at arbeidsgivere må endre holdninger i mange bransjer og se på seniorer som en viktig ressurs. Det er provoserende å møte arbeidsgivere som ikke en gang vil vurdere medarbeidere som har passert 60 år. Dette til tross for at de er i desperat behov for ressurser for å kunne levere varer, prosjekter og tjenester. Når en medarbeider fortsatt kan og vil stå i jobb i fem–sju år til, må man ta i bruk denne ressursen. Fagbladet 6-7/2007 > 37 Illustrasjonsfoto: colourbox.com fbaargang2007 fbseksjonKIR