PORTRETTET > Lars Haltbrekken hånd. Jødeutryddelsene er ett eksempel på det. Alle fordømmer dem i dag, men den gang de skjedde var det mange som ikke protesterte. – En parallell finner vi også i Altautbyggingen. Aksjonistene ble dømt for oppvigleri, men blir sett på med respekt i dag. – Jeg mener at sivil ulydighet kan bidra til å utvikle demokratiet. LARS HALTBREKKEN har sørget for å gi god plass til miljøengasjementet også på hjemmebane. Her huserer han nemlig sammen med Silje Schei Tveitdal som etterfulgte ham som leder i Natur og Ungdom, og nå er rådgiver for SVs stortingsgruppe og mor til hans to barn på tre og sju år. I heimen er det ikke bare den utslippsvennlige pelletskaminen som bidrar til miljøet. Den viktigste innsatsen på miljøfronten står sannsynligvis morgenfuglen Lars Haltbrekken for: Flere ganger i uka serverer han sin kone kaffe og ferske aviser på sengen. I tidsklemma har imidlertid Haltbrekken måttet svelge en av sin ungdoms flaggsaker; at han aldri skulle ha bil. Den går på biodrivstoff, men ytterligere detaljer akter han ikke å gå ut med: – Merket får du ikke. Jeg vil ikke drive reklame. Det beste er om folk ikke kjøper bil! – FØLER DU ET PRESS om å leve en prektig og absolutt utslippsfri tilværelse? – I media møtes vi ofte med at vi bør leve 100 prosent i tråd med idealene. Men jeg er neppe verken bedre eller dårligere enn alle andre. Det er viktig å fokusere på hva hver og en kan gjøre for å redusere utslippene, men vi må ikke flytte fokus bort fra de politiske overordna områdene, understreker Haltbrekken. Miljøforkjemperen synes miljødebatten rett og slett kan bli for moraliserende innimellom: – Når vi lurer på om vi skal ta sykkel eller bil til jobben, og myndighetene samtidig gir tillatelse til utslipp av en million kubikkmeter CO2 – da blir valget smått. Dermed har Haltbrekken heller ikke det minste problem med å forstå at mange foretrekker fly framfor tog når de skal ut på tur. Han gjør ofte det samme selv. – Nattoget fra Oslo til Bergen koster 1000 kroner, fly koster 400. At mange da velger å fly, er et politisk ansvar, og ikke noe som kan knyttes til den enkeltes moral. – Jeg har ingen tro på at verden drives framover av dårlig samvittighet. Men hver og en av oss bør slå seg på brystet for hvert lille skritt vi tar for å redusere utslippene. – Så hva er dine skritt? – Jeg sykler til jobben. Men det er ikke bare av miljøhensyn, det er fordi det er mest praktisk. I det hele tatt ønsker ikke Lars Haltbrekken å framstå som en prektigpetter. – Tanken på miljøet ligger der hele tiden, men jeg gjør ikke alltid de rette valgene. – Hva er din største miljøsynd? – At jeg lever i et vestlig land og forbruker langt mer av verdens ressurser enn jeg burde. Jeg har 1000 Bob Dylan-plater – bare der tar jeg mer enn min andel, smiler han uten at vi ser spor av anger. Dylan-dyrkingen bunner imidlertid ikke i felles ideologi, understreker Haltbrekken: – Noen snakker om Dylan som protestsanger, og det var han kanskje en gang tidlig på 1960-tallet. Nå tror jeg han er relativt reaksjonær, men han lager utmerket musikk og skriver utmerkede tekster, sier Lars Haltbrekken. Både kulturelt og ideologisk står Haltbrekken utvilsomt nærmere en annen av sine musikalske helter, Hans Rotmo. En nær forestående Rotmokonsert får trønderblodet til å bruse nesten like heftig som nye prognoser fra FNs klimapanel. – Det ligger mye miljøvern i Vømmøl-tekstene, sier Haltbrekken og peker på at Hans Rotmo har vært en viktig alliert for miljøbevegelsen. En av mange. – Jeg skjønte tidlig at vi måtte søke støtte fra andre for å nå fram med kravene. Fagforbundet, som vi startet samarbeidet med under gasskraftsaken, har vist seg å stå nær oss i mange saker. Hele forbundet har satt miljøsaken på dagsorden, og slik sett skiller det seg klart fra en del andre LOforbund. Og nå haster det for hele verden å få øynene opp, understreker Haltbrekken før han igjen blir avbrutt av en ilter ringetone. Naturvernforbundets leder tar sats før han gir Dagbladet onelineren de er ute etter akkurat i dag: «Årets fredsprisutdeling vil løfte klimasaken opp på et enda høyere nivå.» – Mister du noen gang troen på at det nytter? – Nei – men av og til føler jeg en desperasjon for å få gjort ting. Og få gjort det veldig fort. 22 > Fagbladet 11/2007 fbaargang2007 fbseksjonKON