Koma heim Med knekk i knærne kommer han fram fra bakom buskene og legger en nyplukket rose på scenen. Så setter han seg og lytter. Tove og Anita Bøygard smiler gjenkjen- nende. De møtes jevnlig i «sprøyteluka». Tekst: TITTI BRUN    Foto: BENTE BJERCKE – Jeg hadde nok et grådig enkelt syn på hvem som trengte sprøyter, kondomer og sårstell. Jeg blei helt satt ut den første dagen. De var som deg og meg og alle andre. Folk kom i dress eller vanlige klær. De var unge, som vennene mine. Og de trengte bokser med 30 rene sprøyter, og jentene trengte kondomer nok til nattas arbeid, husker Anita. Hun var nyutdannet Steinerpedagog og hadde sin første vakt som miljøarbeider i sprøytebussen. På samme arbeidssted som sosionomstoresøster Tove allerede hadde jobbet i fem år. – Det var så sterkt. Hundrevis av menneskeskjebner kom så tett og ble nære. Jentene på strøket var ekstra vennlige mot meg; «du er ny i luka, du». Sterke møter som også har inspirert søstrene Bøygard i deres låtskriving. Før sommeren holdt de release party for sin nye cd, i en park på Grünerløkka i Oslo. I friluft for at brukerne deres skal kunne være til stede og høre. Og det er de. Noen med knekk. Andre mer anonymt blant publikum. Innimellom sitter også familie og pårø- rende til noen av menneskene som søstrene jobber med til daglig. Mange blir berørt av tekstene og melodiene. Noen ganger har brukerne av sprøyteluka behov for å ta en telefon, det kan være til hjelpeapparatet, lege eller familie. Da sitter miljøarbeideren sammen med dem. – Det er ofte såre og vonde følelser vi ansatte kommer i kontakt med. Det er god terapi å skrive, også som grunnlag for debrifing når ting virkelig går inn på oss i jobben, sier Tove. Denne kalde kvelden ringte ei ung jente hjem. – Den gangen skrev jeg ned hele samtalen. Når jeg leste det etterpå, så jeg at det var en sterk billedgjøring av hvordan folk har det. 14 > Fagbladet 6/2008 «RØRE VED DEG»: Tove (foran) og Anita på plateslipp på Grünerløkka i fbaargang2008 fbseksjonKON