DEBATT somt er det beste helseforbundet i Norge, med en svært konsistent politikk på sykehusområdet og med en godt etablert og vel fungerende organisasjon for utforming og utøvelse av politikk. De fylkesvise sykehussamlingene, de regionale koordineringsleddene for styrerepresentantene, forbundets aktive og drivende sentrale sykehusgruppe, de årlige sykehuskonferansene på Sørmarka og våre ledende tillitsvalgtes engasjement, tømrer vårt forbund rundt sykehuspolitikken på en imponerende måte. Ingen kan anklage Fagforbundet, som landets tydeligste motstander av sykehusreformen, for ikke å ta reformens praktiske konsekvenser på alvor! På ett område mangler Fagforbundet likevel politikk, og slik har det merkelig nok vært siden sykehusreformen ble etablert i 2002. Hva skal forbundets styrerepresentanter i foretakene mene og foreta seg med en av reformens klareste – og etter mitt syn mest motbydelige – utslag; nemlig de stadig økende direktørlønningene, og ditto styrehonorarene? Det er styrene som fastsetter sykehusdirektørenes lønn. Jeg mener det er åpenbart at vi bør begrense de skyhøye direktørlønningene. To ganger har jeg derfor, som den eneste i mitt styre, stemt mot å heve lønna til Akers direktør, først fra 1 million til 1.030.000, og nå i våres ytterligere 70.000 opp, til 1,1 millioner. Jeg har begrunnet min stemmegivning med at direktørens lønn ligger for høyt sammenliknet med de lavest lønte på sykehuset. Forholdet er 1:5! Jeg har samtidig understreket at min stemmegivning ikke har med direktørens innsats å gjøre, men er uttrykk for et prinsipielt syn om at en sykehusdirektør ikke bør tjene like mye som landets statsminister – slik jeg trodde vårt forbund også mente. Men når jeg begge gangene har etterlyst en felles politikk og argumentasjon for vårt syn i de organene jeg deltar i forbundet, har svarene jeg har fått vært ulne. Jeg har ikke fått noen råd, selv om vi utad er mot ledernes lønnsfest. Med andre ord er det opp til den enkelte styrerepresentant å avgjøre saken. Hvorfor kan ikke forbundet ha en klar politikk også på dette området, som vi har det i forhold til privatisering, outsourcing og nedskjæringer? Enda vanskeligere synes spørsmålet om styrehonorarene å være. Honorarene spratt voldsomt i været da sykehusreformen ble etablert. Litt avhengig av helseforetakenes størrelse, får vi som styrerepresentanter nå rundt 10.000 kroner for hvert styremøte, enten vi deltar på møtene eller ikke. For mitt foretaksstyre dreier deg seg årlig om 92.000 kroner i honorar. Vel er det en del arbeid forbundet med å sitte i et styre, det skal jeg ikke underslå. Men dette er likevel en helt uhørt honorering for en tross alt begrenset jobb. For ansattes representanter kan man føye til at styrearbeidet stort sett foregår i arbeidstida. Og viktigere – vi sitter ikke i styrene som enkeltpersoner, vi sitter der som tillitsvalgte, valgt på lister på vegne av Fagforbundet. Med andre ord er ikke vår drivkraft for å sitte i styrene å styrke vår egen lommebok. Forbundet advarte mot høye styrehonorarer før reformen ble vedtatt, men deretter ble det stille. Etter å ha luftet spørsmålet om en felles politikk og opptreden en rekke ganger, uten å få annen respons enn at dette må jeg finne ut av selv, må jeg derfor konstatere at på dette området har ikke Fagforbundet valgt å ha noen politikk. Resultatet er selvfølgelig at det skal mye til å protestere som enkeltstående styrerepresentant – selv om mange ganske sikkert føler situasjonen som ubehagelig. Derfor er det kanskje heller ikke så rart at jeg så vidt vites er den eneste av landets styrerepresentanter som så langt har valgt å frasi meg honoraret, og i stedet innbetaler netto utbetalt beløp til min klubb og fagforening, som igjen deler pengene ut blant annet via et utdanningsfond for fagforeningens medlemmer. Ved å gjøre dette som enkeltperson framstår man jo lett som idealist. For meg er dette tvert om en politisk handling. Jeg foretrekker å bli kalt sosialist. Praktisk er det også: Å frasi meg honoraret gir økt integritet i jobben med å være de ansattes – og befolkningens – ombud i sykehusstyret. Jeg kan i større grad framstå som uten bindinger i sykehusstyret. Det som er synd, er at Fagforbundet, ved å unnlate å ha politikk på et område som til en viss grad er til fordel for oss selv, står i fare for å miste noe av vår viktige troverdighet som konsekvente motstandere av sykehusreformen og uegennyttige forsvarere av velferdsstaten. Are Saastad, leder i Gaustadklubben/Fagforbundet Aker universitetssykehus og ansattes representant i styret for Aker universitetssykehus HF > ORGANISASJON Takk til tillitsvalgt Jeg vil rette en stor takk til Fagforbundets tillitsvalgt Ally Nyheim i Helse Finnmark i Hammerfest. Du hjalp meg i en sak som jeg aldri hadde klart å vinne fram alene. Takken rettes gjennom Fagbladet fordi du fortjener at også andre kan se hvor dyktig du er. Takknemlig medlem 46 > Fagbladet 6/2008 Illustrasjonsfoto: colourbox.com fbaargang2008 fbseksjonKON