INGEN STEDER Å DRA TEMA «Jeg er redd for at jeg mister for mye av hodet.» YEMANE (52), flyktning resten av systemet som holder ham utenfor. – Jeg har betalt dem hundrevis av kroner i måneden i flere år, og det eneste jeg fikk høre da jeg kontaktet dem, var at de ikke kunne hjelpe meg. Han rister på hodet. – En fagforening kan ikke være «a union» bare i navnet. Den må være til for å hjelpe medlemmene sine. Asylmottaket på Lier er et ventemottak. Her bor de som har fått avslag på søknaden om opphold i Norge, og som etter planen skal reise tilbake til sine hjemland. Men selv om Lier statlige ventemottak skulle være et midlertidig oppholdssted på veien hjem, har noen bodd her helt siden mottaket ble opprettet i 2006. Yemane har vært her halvannet år. Han beskriver mottaket som et fengsel. – Jeg liker å gå tur. Noen ganger helt til Drammen, forteller han. Heldigvis, får man si, for det er ikke mye annet å ta seg til i området omkring mottaket. Pengene strekker sjelden til å ta bussen til Oslo. Yemane våkner gjerne fem om morgenen og er ute og går før klokka har blitt halv seks. Da får hjernen være alene. Tidligere i år deltok Yemane på «Ureturnerbar», en fotoutstilling organisert av blant andre Norsk Organisasjon for Asylsøkere. Hva hindrer ham i å reise tilbake? Jeg vet at Eritrea er et autoritært dik- tatur og at Yemane har en fortid som politisk aktivist. Ut over det gir han ikke noe ordentlig svar på spørsmålet. Yemane rister på hodet. – Too much. Ikke mer, bare too much, too much. Så spør han: – Men hvorfor skulle jeg utsette meg for dette hvis jeg kunne reise hjem? – Hva tenker du om fremtiden? – Her tar de livet av meg. De kunne like godt bare ha skutt meg. > Fagbladet 7/2008 > 11 fbaargang2008 fbseksjonHEL