PORTRETTET > Morten Krogvold er å ikke få jobbe når du er i stand til det. Samtidig etterlyser han en større arbeidsmoral hos dem som er i jobb. Selv har han ikke avlyst en jobbavtale på tretti år. – Det er et stort fokus på jeg-et i dag og lite på hva du kan gjøre for din arbeidsplass, sier Krogvold. FOTOGRAFEN Morten Krogvold er best kjent som portrettør og har deltatt på en rekke utstillinger i inn- og utland. Han har gitt ut rundt tjue bøker og holdt fotowork-shops med til sammen mer enn 3000 deltakere. De siste par årene har han også hatt en egen intervjuserie på NRK, «Ansikt til ansikt», der han møter kjente personer som har våget, som ikke har stagnert. – Foto handler ikke bare om kamera. Den menneskelige prosessen er viktigst. Empati, timing, hvor langt kan du gå. De beste fotografene er de som har våget, de modige, med menneskekunnskap nok til å drepe livsløgnen. Mitt prosjekt er å gjøre disse prosessene allmenne, sier Krogvold. Og nettopp denne allmenngjøringen og omgjøringen av skapende prosesser til allmennmenneskelige livstemaer er fotograf Krogvolds varemerke. MORTEN KROGVOLD har hatt sin dose livsutfordringer. Som barn lå han over to år på sykehus og fikk motta besøk en gang i uken. Han hadde en hofteskade og måtte holde sengen. – Jeg kunne ikke lese før jeg var ni år. I stedet så jeg på bilder. Jeg elsket å studere bøkene far hadde fra krigen. Og så hørte jeg på radio. Hørte på Claes Gill og Arnulf Øverland. Fikk en dragning mot det som var annerledes. Jeg visste tidlig at jeg måtte gjøre noe skapende. Brødrene mine hadde mørkerom, og dermed var det gjort. Krogvold viste tidlig evne til målrettethet. Da han kom ut fra sykehuset, gikk han på krykker. Beina var som pipestilker. Men fotball skulle han spille. Guttungen lagde pasninger mens han klorte seg fast på krykkene. Morten bestemte seg for at innen et år skulle han være kaptein på fotballaget. Det ble han. Og evnen til å fokusere har han beholdt. – Jeg holder på med mitt livsprosjekt og er kresen på tiden min. Min drivkraft er gløden – det at jeg aldri blir fornøyd, at jeg aldri kommer i mål, men alltid ser nye muligheter, sier Krogvold. MENNESKER som kjenner ham godt, er enige om én ting: Krogvold er et praktisk rotehue. Flere ganger er vi blitt fortalt historien om den gangen noen skulle hjelpe til med å legge varmekabler i mørkerommet hans. Morten ble sendt ut for å skaffe hønsenetting. I sin totale rådløshet ringte han til Norske Eggsentraler. Og så er han visstnok det snilleste mennesket i to sko. Men snille mennesker kan også lett bli konfliktsky. Og Morten vil være venner med alle hele tiden, han skyr ubehagelige konfrontasjoner. Det er viktig å være sjenerøs mot sine medmennesker, sier Morten selv. Det er et stort alvor over Morten Krogvold, uten at han virker verken tung eller trist. Energien hans er av det lette slaget. Humoren og ironien er aldri langt unna. Han er et oppkomme av historier og anekdoter som kan understreke det han vil si. Som når han forteller om brannen hos naboen i kunstnerboligene på Bøler i sommer: – Vi stod hele naboskapet utenfor og fulgte slukningsarbeidet. Alt gikk på skinner. Brannfolkene gjorde en kjempeinnsats, slangene var lange nok, det var nok vann, folkene var topptrente til fingerspissene. Da hørte jeg plutselig den ene naboen juble av full hals: Jeg vil betale restskatten min I DAG!! Morten slår ut med armene så studiolampen nesten velter. – Hva livet har lært meg? At vi må skru på «på-knappen» for å ha det bra. Jeg orker ikke sløvheten, likegyldigheten. Samfunnet må bli mye bedre til å få folk til å blomstre, til å strekke seg. Det vakreste jeg ser er et menneske i dyp konsentrasjon. Selv er han velsignet med en energi og en takknemlighet for å gå rundt her på jorda. – Jeg har lest mye om hjernen, slike egenskaper er visst tretti prosent genetikk. 22 > Fagbladet 1/2009 fbaargang2009 fbseksjonSAM