FOKUS for hjemmehjelperne: Skal de inngå som et effektivt ledd i en samlebåndsprosess for å beholde sitt lønnsarbeid, eller skal de gå i møte med et menneske i et hjem; et menneske som trenger det ene eller det annet under besøket, det være seg noe så enkelt som et glass vann eller å finne noe fram fra et skap osv. DET ER SELVSAGT IKKE ALLE hjemmehjelpere som føler behov for å forholde seg til brukeren, og masteroppgaven viser at de yngre har lettere for å distansere seg enn de eldre hjemmehjelperne. Likevel finnes dette relasjonsbehovet grunnleggende hos alle, det er simpelthen vanskelig å unnslippe relasjonen så lenge huset ikke er tomt. Oppgaven avdekker – også i tråd med tidligere forskning på området – stille protester mot en effektivisering som gjør arbeidet meningsløst. De stille protestene kommer for eksempel til uttrykk ved at hjemmehjelperne finner små nisjer som gir mulighet for å avvike fra den detaljstyrte arbeidsinstruksen. Men mens de yngste i større grad lar arbeidsinstruksen være utgangspunkt for arbeidet og gjør oppgaver utover de formelle kun hvis det er tid til overs, er strategien til de mest erfarne derimot at de øker arbeidstempoet for «skal-oppgavene» så det blir litt tid til overs til å gjøre noe spesielt for brukeren også. Men en slik strategi medfører sterkere forpliktelser overfor og forventninger hos brukerne, og da blir arbeidet enda mer krevende og mer konfliktfylt. DET ER ET NYTT og karakteristisk trekk ved hjemmehjelpsarbeidet at hjemmehjelperne opplever en fremmedgjøring. De er gjort maktesløse i forhold til å ha innflytelse på arbeidet og på arbeidsdagen. Og arbeidsoppgavene deres har gjennomgått en tayloriseringsprosess som har forvandlet arbeidshverdagen til en lang rekke fragmenterte oppgaver og frarøvet arbeidet det meningsfulle i å yte omsorgstjenester for eldre, funksjonshemmede, rusmisbrukere og andre hjelpetrengende. Illustrasjonsfoto: colourbox.com Nordiske omsorgstjenestestudier har vist at man i planlegging og organisering av offentlige omsorgstjenester må erkjenne at tjenestene verken kan eller bør standardiseres, og at en økonomisk rasjonell tenkning som muligens er nyttig på andre samfunnsområder, ikke kan overføres til omsorgstjenester uten store konsekvenser. DET ER IKKE FOR SENT å snu, ettersom det fortsatt er behov for og ønske om å gjøre omsorgstjenestene meningsfulle for både ansatte og brukere. Men forskningens dokumentasjon av generasjonsforskjeller viser også at tiden begynner å bli knapp. Fagbladet 2/2009 > 45 fbaargang2009 fbseksjonHEL