DEBATT Illustrasjonsfoto: colourbox.com > STRØMPRISER Trenger handling Det er få ting som har bekymret meg så mye denne vinteren som de høge strømprisene. Vi bor i en landsdel der mange kraftverk produserer store mengder strøm, som vi selv ikke får glede av, snarere tvert imot. Strømmen sendes gjennom overføringslinjer til Østlandet. Etter at vi fikk den nye energiloven og Kraftbørs, fristes også kraftverka våre til å selge krafta når prisene er på topp. De nye kraftverka kan styre produksjonen slik at den er størst når prisene er høgest. På denne bakgrunn er noen kraftselskap blitt rene børshaier. Vi har fått et internasjonalt kraftmarked der strømprisene bestemmer, og vi privatkundene må også konkurrere om denne kostbare krafta. I Fræna har vi stående gasskraftverk som kunne ha avhjulpet den kraftmangelen vi hadde nylig. Men NVE uttalte før jul, da strømmangelen var størst og prisene høgest, at «høg strømpris var ikke god nok grunn til å starte opp gasskraftproduksjon». Det ville bare bli gjort ved store strømbrudd, utkobling eller hvis rasjoneringstiltak kom på tale. Midt-Norge og Nordland er et spesialområde på kraftomsetning – vi betaler 20–30 øre mer for kWh enn f.eks. Østlandet. Det sies at strømmangelen skyldes at det er for liten kapasitet på overføringsnettet. Det er planlagt en ny kraftlinje fra Sogn til Sunnmøre. Disse planene møter stor motstand, både fra naturvernere og fra lokalbefolkninga. De ønsker at kraftlinja skal legges i kabel – enten over land eller i sjøen. Prisen for denne kabelen vil koste omtrent 11 ganger så mye som luftlinja. Denne uenigheten hindrer at kraftlinja blir bygget, selv om mangel på kraft ligger som en kald hand over fylket vårt. Det får negative konsekvenser både for husholdninger og enda mer for bedrifter. Det bygges en rekke småkraftverk rundt i kommunene. Nå står ca. 100 nyanlegg på vent fordi de ikke får levert produksjonen sin på det lokale linjenettet. Lokale kraftverk har ingen forpliktelse om å ta imot denne produksjonen. Skal denne kapasiteten bygges ut, må småprodusentene selv bære en stor del av kostnadene. Legges kraftoverføringen fra Sogn i kabel, blir det også behov for lokale fordelingsnett for kraftproduksjonen fra småkraftverka. Staten har jo åpnet for denne kraftproduksjonen, og det kan bli en god inntektskilde for mange i utkantstrøka våre. Men styresmaktene har kanskje glemt at denne krafta også må føres fram til forbrukerne? Naturvernforbundet har rundt 13.000 medlemmer, leste jeg nylig. Fagforbundet har over 300.000 medlemmer, og av disse er 86.000 pensjonister. Norsk pensjonistforbund organiserer enda flere pensjonister. Blant disse finner vi mange minstepensjonister, og mange er enslige. Mange eldre sparer kanskje på utgiftene til varme, og vi har sett eksempel på at det har gått galt når kraftverkene slår av strømmen på grunn av manglende betaling. Jeg har ikke sett så mange protester på denne situasjonen i media, og jeg undrer hva vi vil gjøre med denne saken i Fagforbundet og ikke minst i Norsk Pensjonistforbund. Karin Husøy, Åndalsnes > POLITIKK Hvilket sosial- demokrati er «verneverdig»? Bernt Hagtvets artikkel i Fagbladet nr. 1/2010 er meget interessant. Slik jeg oppfatter den, er artikkelen et spørsmål om sosialdemokratiets status og viktigste oppgave – å sikre frihet, lykke og dannelse, det vil si adgangen til kulturverdier og muligheter til selv å forme nye verdier som skulle føre menneskeheten ut over borgerlighetens tross alt snevre økonomiske tankegang og politiske frihetsbegrep. Det er mye som står på spill. Hagtvet retter seg til «sosialdemokratiet» og har dermed adressert sine ord til en bevegelse som går ut over et politisk partis grenser. Denne bevegelsen ble en gang skapt av mennesker som var tvunget inn i en sosial situasjon hvor menneskeverdet var i ferd med å bli tatt fra dem. De ble redusert til en vare som hadde verdi så lenge den produserte merverdi. Det menneskesyn som møtte dem, var bestemt av menneskets økonomiske verdi. Det var ikke mennesker det ble spurt etter, men produsenter – effektive mennesker! Bevegelsen skulle skape det nye mennesket, det solidariske og frie menneske. Den var et dannings- og frigjøringsprosjekt. Ja, det er flere «sosialdemokratier» – i det minste to. Det ene og opprinnelige er fra før 1914, og samlet seg i Paris 14. juli 1889. Det var dette sosialdemokratiets mål å frigjøre menneskeheten fra alle former for undertrykkelse, utbytting, fornedrelse og krig. Sosialdemokratiet så ikke bare mot en politisk og økonomisk revolusjon, men også en sosial og åndelig revolusjon. En verden fri for krig. Datoen for møtet var ikke tilfeldig valgt – det var 100 år siden revolusjonen i Frankrike. Men det skulle ikke gå slik utopistene drømte om i 1889. For dem var utopien noe som kunne virkeliggjøres om vi hadde styrke nok. Og det viste seg at disse sosialdemokratene ikke hadde en slik styrke. «Tilpasning» ble et nøkkelord som skulle følge sosialdemokratiets videre historie. Sosialdemokratiet kom inn i en krise i forhold til sine egne ideer, og skulle snart vise sitt andre ansikt. Sosialdemokratiets andre ansikt ble tydelig ved krigsutbruddet i 1914. Da stemte dette sosialdemokratiet for krigen, og var med på å kaste sine kamerater med andre tungemål ut i et vanvittig blodbad som varte i fire år. Liksom sosialdemokratene tidligere var soldater knyttet til en maskin, ble de nå soldater knyttet til mordmaskiner. Som mest mulig effektivt skulle    > Fagbladet 4/2010 > 49 fbaargang2010 fbseksjonKON