På Inderøy dekker de jordmassen og pynter rundt graven med granbar. Det er pent, og det er en gammel tradisjon. Tanken på å gjøre det best mulig for de pårørende er det viktigste. Kirkegården skal være fin og god for dem som bruker den. – Møter de noen, er det som regel oss. Hva kan vi gjøre med en skeiv stein, eller gamlemor som trenger hjelp med vannkanna? Vi møter folk i sorg og ettertanke, forteller Jørstad. Ris og ros Kirkegårdsarbeiderne får skryt når det ser pent ut og kjeft når det er for langt gress. Men i perioder med mange begravelser på kort tid og kanskje ferieavvikling – da gror det til. – Jeg skjønner at folk reagerer. Vi har stolthet til yrket vårt. Når kirkegården ikke er vakker, er ikke det bra for oss heller, sier Jøvstad. Arbeidsdagene kan bli lange. De kan ikke bare la graven stå åpen selv om arbeidstida er over. Det er ikke tillatt. – Graverjobben er spesiell. Yrket er også veldig myteomspunnet. Folk lurer på hvordan vi klarer å være alene, for selv tør de ikke være alene på kirkegården om kvelden, sier Egil Aune. Nærhet til døden Aune mener det er en større realisme rundt døden blant de eldre. Mange yngre kjenner lite til døden, kirkegården og hva som egentlig skjer. – Før skjedde døden i heimen. Folk lå på likstrå. Det har skjedd en kulturendring, mener Aune. Tor Gunnar Nilsen påpeker at de har et yrke som fra gammelt av var belastet og var et lavstatusyrke med mye alkoholisme. – Hva som har vært årsak til det, kan man spekulere i. Det er en belastende jobb. Mye fysisk arbeid, og da som nå, graver vi opp våre forfedre. Kirken hadde kapell på hvert nes, vik og bygd, og mange av kirkegårdsarbeiderne hadde jobben ved siden av gårdsdrift. 17 kirkegårder De tre kommunene Snåsa, Steinkjer og Inderøy er nære hverandre geografisk. Derfor kan de hjelpe hverandre praktisk på tvers av kommunegrensene, enten det er sykdom eller maskiner som går i stykker. Det er forskjell på kommunene. Snåsa har ei kirke, en kirkegård og halvannen ansatt. Inderøy har fem kirkegårder og to mann ansatt som også fungerer som kirketjenere, RASFARE: Tor Gunnar Nilsen og Kåre Jørstad har klargjort en grav og dekker den til. Rasfaren gjør at de krever å være to på jobb. mens Steinkjer har 11 kirkegårder og to ansatte. – Vi kan bare være på en kirkegård om gangen. Det er store avstander mellom kirkegårdene i Steinkjer. Utstyret skal fraktes, og på vinterstid er det på smale, isete veier, forteller Egil Aune. Fjern arbeidsgiver Alle fire kirkegårdsarbeiderne er oppgitt over at mange som velges inn i kirkelig fellesråd ikke er klar over at de blir arbeidsgivere for mange grupper, alt fra kirkegårdsarbeidere, kirketjenere, kantorer, kirkeverger, renholdere til sekretærer. – Når disse konstituerer seg og velger leder, vet de ikke alltid at de blir arbeidsgivere. Det er vrient å være ansatt når arbeidsgiveransvaret sees på som en dugnadsjobb. Mange kjenner til menighetsrådene, men vet ikke at de også får ansvar for en egen juridisk enhet med arbeidsgiveransvar, sier Jørstad. – Det er veldig behov for å spre kunnskap om kirkegårdsarbeidere. Det kan bygge opp yrkets status. Jo mer status, jo mer innflytelse opp mot arbeidsgiver, mener Reidulf Bruun. > KIRKELIG FELLESRÅD • Kirkelig fellesråd er et organ innen kirka, og fins i alle norske kommuner. Rådet er satt sammen av representanter fra de valgte menighetsrådene i kommunen. • Rådets oppgaver er å ivareta kirkegårder og kirkebygg og å være arbeidsgiver for alle andre enn prestene og de statlig ansatte kateketene. • Kirkevergen er Fellesrådets daglige leder og har blant annet personal- og økonomiansvar. Fagbladet 4/2010 > 35 fbaargang2010 fbseksjonSAM