kommer opplagt på jobb, uansett når på døgnet. – Tenk på dere selv; hvor mye orker dere når dere kommer hjem fra jobb? Vi lager oss timeouter i løpet av dagen, men hvilken mulighet har den utviklingshemmede til det når han alltid er omgitt av nye, opplagte tjenesteytere? Når Innstrand snakker om miljøtiltak som er tilpasset den enkelte bruker, tenker hun for eksempel på eldre mennesker med utviklingshemning. – La dem få slippe å arbeide, eller få redusert arbeidsdag. La dem slippe mer voksenopplæring når de nærmer seg 60–70 år. Hold kjeft! I kommunikasjonen med folk med utviklingshemning og en psykiatrisk diagnose, mener Anne Gro Innstrand den største utfordringen er å være rolig og av og til ikke si noe. – Når en tjenestemottaker sier «Jeg er sulten», svarer du «Jeg hører du sier at du er sulten». Slik bekrefter du det han sier. – Og så holder du kjeft. Vent. Bare vent. Og vent enda litt. Gi vedkommende tid til å fordøye det som er sagt uten å bringe inn nye momenter. Kanskje har personen kaos nok i hodet allerede? – Jeg vet det er vanskelig å tie stille i et minutt. Og det er en bragd å være stille i to minutter. Men gjør det likevel. Henvisning Ett av rådene fra Innstad til personalet i kommunehelsetjenesten, er å tenke på hvordan de selv ville ha opplevd ulike situasjoner. – Hvis du hadde blitt så opptatt av å hamstre at du måtte slutte å arbeide og lå i konflikt med naboene dine, ville du trengt hjelp, og noen ville ha skaffet deg hjelp. Sånn burde det også være for utviklingshemmede. Vi kan ikke tilskrive alle psykologiske endringer utviklingshemningen, og vi kan ikke tilpasse oss alle psykiatriske lidelser i en bolig. De samme regler for henvisning til spesialisthelsetjenesten gjelder for utviklingshemmede som for andre. Når dere ser endringer som funksjonstap, mistrivsel og isolasjon, må dere observere og fortelle fastlegen om «Vær klar på grenser uten å bli rigid. Grensene er aldri viktigere enn å møte mennesket.» Spesialpsykolog Anne Gro Innstrand endringene. Plutselige funksjonsfall viser seg gjerne gjennom dårligere samspill, dårligere nattesøvn, endring i matlyst, plutselige humørsvingninger, disorganisering og urenslighet, tvangshandlinger eller problemer med daglige gjøremål. Ubehandlet psykose Pasienter med en begynnende psykose som blir behandlet innen tre måneder, har ifølge Innstrand god prognose. – Men de fleste utviklingshemmede som utvikler en psykose, kan gå i mange år uten behandling. Da er risikoen stor for at de ikke Illustrasjonsfoto: Hanne Engelstoft kommer tilbake til tidligere funksjonsnivå. Som eksempel på en psykose som i første omgang ble oversett, forteller Innstrand om en mann som hadde søkt om voksenopplæring i heimkunnskap og data. Hun besøkte ham og spurte litt om matvanene hans. Det viste seg at han hadde levd av tomatsuppe og frossenpizza i et års tid. Begrunnelsen var at det var så mange bakterier i all annen mat. Han ville ikke snakke om data, for hvor kunne han gjemme en pc, han som hadde en familie som stjal alt han eide og hadde. – Mannen hadde symptomer på paranoid psykose og hadde større behov for henvisning til psykiatrisk poliklinikk enn timer i voksenopplæring. Da jeg sa det, stusset primærkontakten over mitt menneskesyn og spurte om jeg ikke kunne tolerere brukerens spesielle interesser. Men vi ble enige om at det ikke var så all right for mannen å ikke lenger kunne arbeide på grunn av angst for bakterier, og at det heller ikke var så hyggelig samspill i familien hans lenger. – Mitt poeng er at personalet i boliger har så lett for å tilpasse seg stadig flere lidelser, at de til og med inkorporerer vrangforestillinger. Mennesker med utviklingshemming og psykiske lidelser kan ikke behandles i en bolig, men vi kan tilrettelegge for beskyttelse og forebygging av psykisk lidelser. Behandlingen må fagpersonen innenfor psykisk helsevern ta ansvar for, mener Innstrand. 32 > Fagbladet 5/2010 fbaargang2010 fbseksjonHEL