Lærling i Frankrike Mange tar et friår for å reise verden rundt etter videregående skole. Martine valgte å kombinere læretida som helsefagarbeider med å reise og oppleve. Turen gikk til et fransk aldershjem nord for Paris. Tekst: SVEIN-YNGVE MADSEN Å være utvekslingslærling i et EU-land kan på mange måter beskrives som et «kinderegg», med reise, kulturopplevelser og språkopplæring samlet på ett sted. EU og Akershus fylkeskommune dekket reise og opphold under lærlingtiden ved aldershjemmet i Amiens, som et Leonardo da Vinciprosjekt. – Den franske kulturen fascinerer meg. Franskmennene er stolte av sin kultur og av sitt helsevesen. Dette ønsket jeg å bli bedre kjent med. Derfor var tilbudet om å tilbringe tre måneder av læretiden min i Amiens helt perfekt, sier Martine Madsen (19) fra Asker. Byen byr på en fantastisk katedral, godt restaurerte kulturminner og nærhet både til Paris og kysten. Lærte språk Språket ble en stor utfordring. Men utfordringer er til for å overvinnes. De første fire ukene av oppholdet gikk hun på et språkkurs. Og første dag på aldershjemmet ble Martine presentert for en bruker som kunne engelsk. Da språkkunnskapene ikke strakte seg lenger enn til å si «cat», forsto Asker- NYTTIG ERFARING: Martine ble tatt godt imot av både kollegaer og beboere på aldershjemmet i Amiens. jenta at hun selv måtte lære seg de glosene som skulle til for å få rutinene til å fungere. – Det var også langt mellom kolleger som kunne engelsk. Men til gjengjeld var de villig til å lære meg fransk, slik at ordforrådet mitt    Som utlending med mangelfullt kjenn- vokste fra dag til dag. På språkkurset og på hybelhuset for lærlinger hvor hun bodde, var det andre europeiske ungdommer. Det ga henne nettverk og kunnskap om hvordan helsefag praktiseres i flere land. Annerledeslandet Som ekstrahjelp og lærling ved norske aldershjem og boliger for utviklingshemmede hadde Martine gode kunnskaper om norsk helsevesen. Mens norske helsefagarbeidere gjør alt fra morgenstell til rydding av rom og servering av mat, var det meste i Frankrike spesialisert. – De fleste trivdes med at én vasket og en annen hjalp til med påkledning – neste redde sengen, mens sistemann ga mat, forteller Martine. Forholdet til hygiene var heller ikke som i Norge. – Mens vi bruker engangshansker og er nøye med å hindre kryssforurensning, så jeg sjelden at mine franske kollegaer tok på hansker. Enkelte la til og med fra seg brukte bleier før de havnet i søppelcontaineren, sier Martine. skap til fransk, tok det tid før hun ble akseptert blant sine kollegaer. Men etter hvert oppdaget hun den positive bedriftskulturen. Humor At bedriftskulturen også ga rom for humor, erfarte hun særlig den siste uka. Hver dag var det en eller annen spøk. Men at den ugreie «gamle» damen var sjefen forkledd som beboer – det ante hun ikke. – Damen fektet, slo og beit da jeg skulle mate henne. Jeg ble så forskrekket at jeg gikk etter hjelp. Da jeg kom tilbake, hadde hun forsvunnet. Kollegene skjente og lette. Jeg så ikke smilet som trengte seg fram. Men da vi fant henne, avslørte de sammenhengen. Opptrinnet ble filmet og fotografert. Jeg hadde nok vært litt for tålmodig med «den gamle damen», ler Martine. Hun oppdaget også ideer verdt å ta med hjem. På aldershjemmet ble det vist filmer på storskjerm. Det var aktiviteter hver dag, som bevegelse, sang og hobby. Spisesal og dagligstue ble pyntet ulikt hver måned. Hver fjerde uke var det felles fødselsdagsfeiring for beboerne, og ulike sesongfester ble 42 > Fagbladet 5/2010 fbaargang2010 fbseksjonHEL