Fokus Et rom som er mindre enn mitt eget barneværelse, var det første jeg fikk se da jeg begynte å jobbe på asylmottak. Frivillig å bo på asylmottak? Tine Solberg Johansen Kommunikasjonsrådgiver i Norsk Folkehjelp. Hun har tidligere arbeidet på asylmottak. – Her flytter en familie på fire personer inn i morgen, fortalte mottakslederen meg. Mor, far og to jenter på ni og seksten år. Familien og deres forhold til «oss på kontoret», til resten av samfunnet og til norske myndigheter, ble en god illustrasjon på en mottaksarbeiders daglige utfordringer. Utfordringer som ofte har sitt opphav i rammevilkårene for mottaksdrift. Det andre jeg lærte som mottaksansatt, var at det var frivillig å bo på mottak. Men takker du som asylsøker nei og velger å bo privat, mister du også pengestøtten fra Utlendingsdirektoratet (UDI). Et fåtall får innvilget arbeidstillatelse. Så den eneste lovlige inntektskilden asylsøkerne har rett til her i landet, faller med andre ord bort hvis de takker nei til mottak. Dette var det ikke like lett å formidle da familien på fire skulle innkvarteres på det tjuefem kvadratmeter store værelset som skulle bli deres hjem. De tjuefem kvadratmeterne jeg som barn hadde helt for meg selv, skulle være hele familiens spisestue, tv-stue, soverom, lekerom, lekseplass og påkledningsrom, samt «koserom» for mor og far. Kjøkken og bad måtte familien dele med 25 andre. – I no sleep because people cook in the night. Make much noise, fortalte barnefaren meg neste morgen. – I’m sorry. If people want to cook they cook, svarte jeg på det som etter hvert ble mitt foretrukne annetspråk – «mottaksengelsk». Mannen trakk oppgitt på skuldrene, ristet på hodet og gikk tilbake til sitt tjuefem kvadratmeter store hjem. Ingen dag er lik når du jobber på asylmottak, fordi du arbeider med mennesker. Mennesker fra hele verden, som har opplevd krig og katastrofe, er plassert på knøttsmå rom i gamle sykehusbygg, militærleirer eller hoteller. Ofte bor de der i mange år, med minimalt med penger og uten mulighet til arbeid. Men det er også en rekke ting som blir rutiner for de ansatte. Du tilbringer opptil en time hver dag med ventemusikk på telefonen mens du forsøker å booke legetimer, snakke med Nav eller likningskontoret. Du forsøker å forklare et UDI-brev, som er skrevet på Han er først i køen av alle som kravler seg ut av senga ved lunsjtid i håp om at kanskje, kanskje i dag, har det kommet brev fra UDI. – Yes, here’s something, sier jeg og rekker ham et brettet A4-ark. Han åpner det. – Aiai, what is this, sier han og ser ned på lappen. – It’s a message from office telling you to change your clock. The clocks go one hour back on Sunday, forklarer jeg. – Aiaiai, I think letter from UDI and then office just tell me to change my clock. Aiaiai, sier han og rister på hodet. Idet han er i ferd med gå, kommer en kvinne smilende inn på kontoret. Smilet blir øyeblikkelig gjenkjent av de andre i postkøen. – You got stay? spør en av dem. «Da jeg arbeidet på mottak, tenkte jeg at mange av de utfordringene jeg møtte daglig, kunne vært løst med en minimumsstandard for mottak.» advokatnorsk, på mottaksengelsk. Du diskuterer med beboerne hvem som er den neste på vaskelista, eller hvem som skal ha ett av to busskort som deles av over hundre asylsøkere. Sist, men ikke minst, tilrettelegger du for beboernes viktigste øyeblikk på dagen: – Do I have post, spør barnefaren. – Yes, sier hun med et enda bredere smil. Alle gratulerer. – Why she get stay? spør barnefaren. – She came after me. Han svarer selv: – She lucky. Me no luck. She just lucky, humrer han for seg selv og går tilbake til hjemmet sitt. Det varer ikke lenge før han igjen 36 > Fagbladet 8/2010 fbaargang2010 fbseksjonKIR