til rette for at pasienter i større grad skal behandles av kvalifisert helsepersonell utenfor sykehusene. Ut fra et sikkerhetsperspektiv blir spørsmålet om dette innebærer et tredje nivå i helsetjenestene, med et nytt sett med grensesnitt som må håndteres med tilhørende problemer knyttet til informasjonsflyt, dokumentasjon og samarbeid. Svaret på spørsmålet kan bare besvares med kartlegging og analyse av hvordan disse «nye» helsetjenestene påvirker kvalitet og sikkerhet i norske helsetjenester. Vi vet fra forskning og gjennomgang av offentlige utredninger at sikkerhetskonsekvenser i liten grad har vært vurdert ved innføring av tidligere helsereformer. Denne tradisjonen bør Helse- og omsorgsdepartementet bryte. Konsekvensene for pasientsikkerheten ved innføring av samhandlingsreformen må vurderes på en systematisk og grundig måte. Basert på internasjonal forskning, kan følgende råd forebygge negative konsekvenser av samhandlingsreformen når det gjelder pasientsikkerhet: • Økt fokus på tverrfaglig teamarbeid på tvers av tjenestenivåene, med delt faglig ansvar, ledelsesansvar og omsorgsansvar. • Utvikling av felles pasientsikkerhetsstrategi på tvers av tjenestenivåene med følgende elementer: a) utvikling av ansvarlighetsprinsipper, b) felles rapporterings- system for uønskede hendelser, c) ledelsesrunder, og d) felles databasert system for behandlingstiltak og legeforordninger. • Gjennomføring av pasientforløpsanalyser og risikoanalyser tilpasset samhandling. • Samhandling som del av grunnutdanning og videre- og etterutdanning for alle grupper helsepersonell, på lik linje med pasientsikkerhet. Rådene innebærer mer eller mindre omfattende tiltak med tilhørende ressurser. Disse ressursene er som vi vet i liten grad til stede i dagens helsebudsjetter. Men har vi råd til å la være? Fagbladet 10/2010 > 45 Illustrasjonsfoto: Scanpix fbaargang2010 fbseksjonHEL