Gjesteskribent En januardag i 2010 markerte et fåtall avisoppslag noe som burde vært et større jubileum for norsk arbeiderbevegelse generelt og Arbeiderpartiet spesielt: 100-årsjubileet for fødselen til tidligere partiformann og statsminister Trygve Bratteli. En politisk Askeladden Hans Olav Lahlum Historiker og forfatter, kommentator og debattant. Aktuell med boka «Noen av oss har snakket sammen...». Fylkesleder Oppland SV og landsstyremedlem SV. > Fagbladet har startet en spalte med faste gjesteskribenter. Framover kan du følge: Mohammed Omer Journalist og fotograf fra Gaza. Hanna Wozene Kvam Artist, skribent og slam-poet. Medlem av gruppa Queendom. Ingeborg Gjærum Rådgiver i Norges Naturvernforbund og aktiv i Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja. 26 år etter Brattelis død kan det mot slutten av et rolig jubileumsår være på sin plass med en oppdatering om hans ettermæle. På høstens store historikerrangering av norske statsministere endte Bratteli på tiendeplass. Det er snarere litt for høyt enn litt for lavt, hvis vi bare ser på hans innsats som statsminister. Trygve Bratteli var en tålmodig mann som nådde sent opp til maktens øverste topp. Han var 61 år ved sin statsministerdebut våren 1971, og hadde da 26 år bak seg i Arbeiderpartiets ledelse. Den første statsministerperioden startet med et offensivt reformprogram, men endte etter bare halvannet år med et hardt fall på EF-saken. Brattelis andre statsministerperiode fra høsten 1973 varte bare vel to år, og ble preget av at han var sterkt svekket både politisk og helsemessig. Legger vi til grunn Brattelis samlede politiske innsats, kan han likevel godt forsvare tiendeplassen. På listen over våre finansministere etter 1905 er Bratteli nummer tre på listen over dem som har sittet lengst – og kanskje nummer én på listen over dem som har fått størst betydning. Hans perioder resulterte i en storstilt oppbygging av Finansdepartementet, så vel som en sterk utvikling og modernisering av den økonomiske politikken. Selv om Bratteli aldri var utenriksminister, ble hans betydning også for utenrikspolitikken svært stor. Han nådde ikke frem med sitt ønske om EF-medlemskap, men var en av de viktigste pådriverne for den sikkerhetspolitiske vestvendingen som NATO-medlemskapet i 1949 innebar – og som han siden videreførte og videreutviklet gjennom resten av sin karriere. Hva angår politikkens innhold, er det lettere å se sporene fremover til Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg fra Bratteli enn fra landsfaderen Einar Gerhardsen. Muntlig kommunikasjon ble aldri Brattelis sterkeste side. Men han viste en formidabel evne til å møte en ny tids økte krav, både hva angikk fordypning i enkeltsaker og å kunne se dem i sammenheng. Selv om Bratteli aldri fikk noen «Også for kvinnenes posisjon i partiet ble hans formannsperiode et gjennombrudd.» formell utdannelse, ble han en belest mann, og kvalifiserte som en viktig brobygger mellom veiarbeideren Einar Gerhardsen og akademikeren Gro Harlem Brundtland. Sin kanskje aller viktigste innsats gjorde Bratteli likevel innenfor sitt partiapparat, som Arbeiderpartiets nestformann gjennom tyve år og formann gjennom ti år. I min nyeste bok om Arbeiderpartiet er Trygve Bratteli rangert blant partiets seks viktigste politikere på 1900-tallet – i godt selskap med Gro Harlem Brundtland, Einar Gerhardsen, Johan Nygaardsvold, Oscar Torp og Martin Tranmæl. På en liste over partiets viktigste reformatorer kan det lett argumenteres for at han var 1900-tallets viktigste. Det partiet Trygve Bratteli overtok lederskapet for i 1965, var en på mange måter konservativ og stivnet organisasjon, hvor partiformann Einar Gerhardsen og partisekretær Haakon Lie hver på sin måte var blitt eksponenter for en lukket og autoritær partikultur. Det hører med til historien at Bratteli som et barn av sin tid fastholdt strenge krav til partilojalitet, og ikke var innstilt på å gi for eksempel partiets utenrikspolitiske opposisjon representasjon i sine regjeringer. Utviklingen i hans formannsperiode ble likevel stor. Et viktig symbolsk utslag av Brattelis maktovertakelse, ble at Arbeiderpartiet i 1967 åpnet sitt landsmøte for pressen. Det samme landsmøtet brøt med den nærmest proamerikanske linjen som Haakon Lie hadde forsøkt å fastlegge da Bratteli ledet an partiets u-sving hva angikk Vietnam-krigen. Tatt i betraktning krigens videre utvikling og reaksjonene på den, er det nærliggende å tro at partiet med dette svingte akkurat i tide til å unngå en alvorlig krise og splittelse. 52 > Fagbladet 11/2010 fbaargang2010 fbseksjonSAM