Etter jobb Tekst: SIDSEL HJELME Foto: FREDRIK NAUMANN Rundt ham haster hundrevis av Oslo-borgere hjem fra jobb. Når han er i forfattermodus, skriver vaktmester n fra Deichmann gjerne i ettermiddagsmylderet på t-banen. Rastløs skribent Nils Amund Raknerud Alder: 61 år Stilling: Vaktmester på Deichmanske bibliotek Bor: Oslo Sivilstand: Singel, far til rapperen Martin Raknerud Fritid: Spaltist i Klassekampen. Har utgitt tre bøker. Nils Amund Raknerud påstår at han er en rastløs sjel. Men ikke mer rastløs enn at han har holdt fast på jobben som vaktmester på Deichmanske bibliotek i ti år. Som skribent og forfatter har 61-åringen holdt det gående atskillig lenger. Jeg kutta ut gymnaset en periode og jobba som scenearbeider på Det norske teatret. Der satt jeg og skrev bak scenen. Akkurat nå møtes vi på en annen scene, på t-bane nummer fire som rumler av gårde i retning Lambertseter. Når jeg sitter hjemme og skriver, kan jeg bli fullstendig blind på min egen tekst. På t-banen eller bussen får jeg et annet blikk; der kan jeg være min egen leser. At det myldrer av mennesker, forstyrrer sjelden. Hvis noen skravler på norsk, hender det jeg må flytte meg, men om de skravler på arabisk, gjør det ingen ting. Nils Amund debuterte i 1992 med romanen Ikke ring meg, ikke glem megª. Fire år senere kom Uten tilknytning til riketª og i 2006 Min venn utlendingenª, som han utga på eget forlag etter å ha tatt runden og fått avslag fra seks forskjellige forlag. Senere ble boka innkjøpt av Kulturrådet. Jeg må si at jeg gossa meg da, smiler han. Jeg er i godt selskap. Jeg kan godt være misforstått geni i hundre år, jeg. Det siste året har Nils Amund vært sykmeldt fra vaktmesterjobben. Slik sett har han mer tid til å skrive enn noensinne. Men det er ikke så enkelt. Nyrene mine har 13 prosent av normal kapasitet, og jeg bruker energien min på å gå tur. Det er det som er jobben min nå. Han håper på en ny nyre og et nytt liv. Nils Amund står i transplantasjonskø, og dermed kan en annens ulykke bli hans egen redning. Mobiltelefonen er aldri mer enn en armlengdes avstand unna. På mac-en han holder i fanget, er en større tekst med utgangspunkt i hans eget liv i arbeid, men han er tilbakeholden med å snakke om den. Jeg er redd for å snakke bort hele trøkket. Det gjelder å holde på trøkket til skrivingen. 66 > Fagbladet 12/2010 fbaargang2010 fbseksjonKIR