Vigdis (62) kjempet i tiår mot å bli uføretrygdet. Hun ville delta i samfunnet. Hun fikk sjansen på Røbekk omsorgssenter. I fjor tok hun fagbrev i helsefag med bare seksere på kortet. Et livsdrama som endte godt på grunn av kjærlighet – og en sterk vilje. Tekst og foto: TITTI BRUN Veien til jobb som helsefagarbeider på omsorgssenteret har vært lang og kronglete. Oppveksten i et vanskelig hjem ble starten på en legal medisinering som gjorde barndom, ungdom og starten på voksenlivet angstfylt og slitsomt. Helt til Vigdis Solrun Skarvøy bestemte seg for at hun ikke ville leve sånn lenger. Hun ville noe mer. Da var hun 26 år gammel. Hun la seg inn for avrusning for å bli kvitt medisinavhengigheten. Hun gjennomgikk et hvelvete av abstinenser. Hun fikk store søvnproblemer og angstanfall så sterke at hun ikke kunne puste. Ved beinhard vilje og god støtte fra mann og psykolog, kom hun ut ren og fri. Så begynte veien fram mot å bli en aktiv samfunnsborger. Løvetannbarn Historien om Vigdis er historien om et begavet barn som ikke fikk ro til å vokse seg trygg og sterk. Hun var flink på skolen, likte å konkurrere og var god til å synge. Men når hun kom hjem, sto hun på tå og kikket inn vinduet for å forberede seg på det som kom, og se om hun turte å gå inn. – Jeg var så redd hver eneste dag, minnes hun. Årene gikk, og etter hvert ble angstanfallene så sterke at hun ble lagt inn på sykehuset for å få en pause fra hjemmet, en pause fylt med beroligende medisiner. Så bar det hjem igjen. Noe annet tilbud fikk ikke 16-åringen. Avrusning Men Kåre fra nabobygda så henne. Tross bygdesladder om familien hennes, ville stødige Kåre gifte seg med Vigdis. De fikk to barn, og Vigdis holdt hjemmet skinnende. Ungene var velstelte og maten hjemmelagd. Men Vigdis slet med angsten og overlevde i hverdagen på vilje og piller. Langsomt vokste beslutningen fram. Mannen tok velferdspermisjon, og hun la seg inn til avrusning. Og sto løpet ut. – Jeg kom inn som en stille og beskjeden person. Da jeg kom ut, hadde jeg lært å bli storkjefta, ler Vigdis. Syngende havfruer Vigdis startet det nye livet skrittvis. Først trådte hun ut i foreningslivet – i Fiskar- kvinnelaget og Landsforeningen for hjerte- og lungesyke. Så tok hun opp sangen igjen. Som barn hadde hun elsket å stå på scenen. Nå ble hun med i gruppa Syngende havfruer og underholdt på basarer, sykehjem og sykehus. En blanding av popslagere og country. Også jodling og «Min barndom svant så hurtig hen» fikk plass på repertoaret som havfruene turnerte med. Hun fant igjen gleden over å stå på scenen – og over å glede andre. Men tyngden av barndommen lå fortsatt på skuldrene. Stresset ga fysiske utslag. Blodtrykket var høyt. 16 > Fagbladet 12/2010 –Deter aldri for sent fbaargang2010 fbseksjonKON