Hun ringte samme dag, og allerede da sa hun det som det var. – Jeg fortalte at jeg hadde vært psykisk plaget. Og tenk; lederen Kristin Eidem sa: Kom og snakk med oss. – Og så fikk jeg min første vakt. Og avtale om å prøve meg i en tre måneders periode. Det er nå 12 år siden. – Det var 20. august 1998, sier Vigdis, mens vi beveger oss bortover gangen opp til en av oppholdsstuene på Røbekk. Underveis legger Vigdis en arm rundt en av beboerne, og de har en ørliten samtale nedover korridoren. Jobbet seg sterk Hun begynte med 16,2 prosent som assistent. Så ble det plusset på med ekstra vakter til hun etter hvert fikk 40 prosent stilling. Resten av inntektene kom fortsatt fra Nav. Med til historien hører også noen vonde runder med hjelpeapparatet. Skjemaveldet er enormt forvirrende og lett å trå feil i. Først jobbet hun hardt for å slippe uføretrygd, så ble brått all trygd fjernet. Da hoppet Vigdis og lot det stå til. Hun levde på 40 prosent stilling og skjøtte på resten med tilkallingsvakter og renholdsjobb i seks år. – Det var liflig musikk da leder Kristin sa: – Så lenge det er arbeid, skal du få. Studier til seks Vel inne i oppholdsstua er Vigdis rask til å slå av en prat med Guro Jakobsen (96), som byr på moreller sønnen har kommet innom med. – Så hyggelig å treffe akkurat deg. Jeg besto jo eksamen på deg, husker du? spør Vigdis. For i 2008 ble Vigdis oppfordret til å ta fagbrev. Og hun slo til. Jeg vil jobbe lenge. Nå har jeg meldt meg på slankekurs, så helsa holder minst til jeg er 67 år. – Jeg stilte i ny kjole og ny veske som ei skolejente, sier Vigdis og ler høyt ved tanken på så lett, forventningsfull og nysgjerrig hun var. – Jeg hadde aldri trykket på en datatast, og jeg måtte kjøpe min første pc. Det var stas. Jeg er blitt fenomenal på nett, sier Vigdis og stråler. Jeg er på facebook, og chatter med barnebarna, legger hun til. – Jeg elsket hvert minutt. Det var en EKSAMEN MED GLANS: Sammen står de til toppkarakterer, helsefagarbeider Vigdis Solrun Skarvøy og beboer Guro Jakobsen. kjempegjeng. Det var interessant. Jeg har en veldig god hukommelse, så alt gikk greit. Greit er en underdrivelse. For Vigdis fikk toppkarakter i alle fag. Partydrinker og latter Hun liker å jobbe på festene for beboerne på Røbekk. Da vanker det drinker med paraplyer og trekkspillmusikk så det gynger bortetter. Vigdis leder allsangen og kler seg ut i stilige hatter som, etter litt motstand går på omgang, pryder beboernes hoder etter tur. Sånt blir det latter av. – Jeg har mange å takke for at livet er blitt så fint, både lege, leder og kolleger. Folk som har trodd på meg. Og aller mest Kåre, som til og med hørte meg i pensum. – Det er aldri for sent å få til noe i livet. Jeg har lært grundig at det er viktig å gjøre noe når man ser at noen trenger støtte. At noen bryr seg. Enten det er psykiske vansker eller rus. Enten det er voksne eller barn som lider. Det er viktig å forhindre at rusmidler er eneste metoden et barn kjenner. – Jeg vil jobbe lenge. Nå har jeg meldt meg på slankekurs, så helsa holder minst til jeg er 67 år, ler hun, mens hun går ut til livsledsageren gjennom 44 år. Han venter på henne i bilen for å kjøre henne hjem. 18 > Fagbladet 12/2010 fbaargang2010 fbseksjonSAM