Gjesteskribent Det er så stille her i ørkenen at det nesten gjør vondt i ørene, sier min norsk-algeriske venn og kollega mens vi beveger oss sakte innover mot sanddynene en sen ettermiddag. Algerie  mon amour Hanna Wozene Kvam Artist, skribent og slam-poet. Medlem av gruppa Queendom. > Følg Fagbladets faste gjesteskribenter: Mohammed Omer Journalist og fotograf fra Gaza. Ingeborg Gjærum Miljøverner, student og rådgiver i BursonMarsteller. Hans Olav Lahlum Historiker og forfatter, kommentator og debattant. Ikke engang ordtaket det er så stille at du kan høre en knappenål falleª vil yte denne stillheten vi opplever rettferdighet. Nå er vi her, og sola er på vei ned. Den heftige varmen fra før på dagen begynner å endre seg i takt med solnedgangen. Vi er i Taghit, en liten ørkenby i det vestlige Algerie. Bilen har kjørt så langt det går, og vi føler at vi er kommet til verdens ende. Den asfalterte veien går ikke lenger. Alt som er foran oss er bare sand. Vi aner så vidt hvor mektig den er, Saharaørkenen, for vi vet at vi bare ser en bitteliten flik av sanddynene som strekker seg fra Mauritania i vest til Sudan i sør. Ørkenbyene Bechar, Taghit, og Kenadsa introduserer oss til mennesker som deler sine liv, sine erfaringer med oss og hjelper oss å forstå mer av Algerie og algeriernes ønske om en bedre framtid. I forkant av reisen føltes det som om vi skulle besøke et land som så vidt har begynt å åpne dørene til omverdenen igjen. Et besøk ved den norske ambassaden var tydelig bevis på dette, med Statoils kontorer og logoer som noe av det første som møtte oss ved inngangen. Et land med olje får ikke være lenge i fred når det som Algerie gir inntrykk av at de er på vei mot et tryggere, mer stabilt samfunn. En av dem vi treffer snakker om algerierne som et traumatisert folk. Algerie var fransk koloni fra 1830 til 1842, og ble deretter erklært som en del av Frankrike. Algerierne ble stuet sammen i kasbaer og fikk ikke lov til å bevege seg fritt. Landet ble selvstendig i 1962. I løpet av frigjøringskrigen ble 30.000 franske soldater og over halvannen million algeriere drept. Islamistene FIS (Le Front islamique du salut) fikk 55 prosent av stemmene i første valgrunde i 1991, men året etter ble partiet forbudt. Da startet terrorbølgen. Uten politisk makt styrte FIS allikevel landet med jernhånd, og intellektuelle og kunstnere var ikke velkomne. En av dem som ikke var særlig populær, var musikeren Hasna El Becharia. Hun er den største grunnen til at jeg og min venn har tatt turen til Algerie. Hasna er Bechar, sittende på gulvet, med gembren eller gumbrien som de sier på arabisk trygt ved siden av seg. Det er et vakkert instrument med tre strenger, dekorert med de vakre koraskjellene som ofte brukes i det vestlige Afrika. Dette instrumentet er sjelen min. Jeg sover med instrumentet om natta og når jeg spiller, så kommer det melodier jeg selv ikke har kontroll over, sier hun. Hasna har alltid stått på de svakerestiltes side, og har huset alle slags kvinner i sitt hjem i Bechar, selv om hun visste at det kunne koste henne livet. Men det ga henne et sjeldent godt nettverk av kvinner som delte sorger, gleder og erfaringer i et mannsdominert samfunn. Hasna opptrådte mye som sanger, som ikke var noe problem for I forkant av reisen føltes det som om vi skulle besøke et land som så vidt har begynt å åpne dørene til omverdenen igjen.ª Algeries første kvinnelige gembrespiller. Instrumentet er først og fremst forebeholdt menn. Min kollega er en norsk-algerisk musiker som selv er en av få kvinner som spiller gembre. Hun er i Algerie for å finne en plattform for norsk-algerisk kunstnerisk samarbeid, med fokus på kvinnene. Vi treffer Hasna i hennes hjem i kvinner. Det ble verre da hun begynte å spille gitar og deretter gembre. Det førte til at hun måtte flykte til Frankrike hvor hun etter hvert slo seg stort opp som musiker, til hennes egen store overraskelse. Nå høster hun popularitet både ute og hjemme, men reisen har vært lang. Hasna snakker om at det frem- 52 > Fagbladet 4/2011 fbaargang2011 fbseksjonKON