Fokus Det norske helsevesenet har i lang tid vært preget av reformer og endringer, konflikter og økonomiske overskridelser, behandlingsskandaler og store klagesaker, men også medisinske og tekniske framskritt og nye håp for mange pasienter. Pasienter, behandlere og møtets makt Aksel Tjora Professor i sosiologi ved NTNU og redaktør av bøkene Den moderne pasienten og Digitale pasienter (begge på Gyldendal i 2008 og 2010). Om vi går inn i detaljene, er det uansett den store kontinuiteten som preger forholdet mellom behandlere og pasienter. Sammen med et stort nettverk av norske samfunnsforskere har jeg i en årrekke vært opptatt av å forstå denne kontinuiteten, og mye av det har vi formidlet i bøkene Den moderne pasienten og Digitale pasienter. I den norske helsepolitikken beveger mye av diskusjonen seg på et såkalt makronivå, gjerne knyttet til fordeling av ressurser mellom de ulike regionale helseforetakene, de generelle erfaringene med innsatsstyrt finansiering, fastlegereform og foretaksmodell, problemer med samhandling mellom ulike nivåer, og om muligheter og rettigheter knyttet til nye behandlingstilbud. Dette er alle vesentlige spørsmål som danner føringer for utviklingen av det norske helsestellet. Imidlertid savner vi i disse debattene en større oppmerksomhet på mikronivå, for eksempel på møtet mellom pasient og behandler, og hvordan nettopp dette møtet legger premisser for helsetjenestenes kvalitet og relevans. I de to ovenfor nevnte bøkene benytter et 30-talls norske forskere ulike perspektiver for å analysere forhold i det norske helsevesenet med utgangspunkt i ulike typer møter mellom behandler og pasient. Mens vi i mediene hører om pasienter mest i forbindelse med enkeltstående, personlige (som regel tragiske) anekdoter, analyserer samfunnsforskere pasienterfaringer for å forstå fundamentale prosesser og utviklingstrekk innenfor forebygging, diagnose og behandling. Et mål for disse analysene er bedre å forstå hvordan pasienter og behandlere konstruerer ulike premisser for helserelatert (be)handling, både kommunikasjonsmessige, sosiale, politiske, økonomiske, tekniske, faglige, sosiale og etiske. forutsetninger for dette møtet. Her legges grunnlaget for forskjellige valg når det gjelder behandling, ansvarsfordeling, og for ulike pasient- og behandlerroller. Situasjonene danner, slik jeg ser det, kjernen i helsevesenets praksis. Vi kan si at det er i møtet mellom pasient og behandler at vi «gjør» helsevesen. Spørsmålet jeg stiller her, er på hvilke måter dette møtet er i endring. For det er lett å anta at det skjer store endringer i relasjonene mellom helsevesenet og det enkelte mennesket: En større andel av behandlingen er knyttet til kroniske Konkrete møter mellom pasienter og behandlere formes gjennom forhandling, enighet, konflikt, samarbeid, maktkamp, usikkerhet, maktesløshet, og på bakgrunn av ulike mål, rasjonaliteter og kunnskaper. Et møte mellom behandler og pasient er et møte mellom to (eller flere) mennesker som har ulike lidelser. Det er mer bruk av poliklinisk og dagkirurgisk behandling ved sykehusene, og følgelig færre innlagte pasienter. Fastlegereformen har redusert skillet mellom pasient og ikke-pasient, ved at legen med rette kan betrakte samtlige personer på sin liste som pasienter, selv om mange av dem aldri har vært til konsultasjon. 44 > Fagbladet 5/2011 «Ideeen om en likeverdig relasjon mellom pasienter og behandlere er en vakker visjon, men for alltid fiksjon.» fbaargang2011 fbseksjonHEL