Tilbakeblikk Tekst: ARNSTEIN HØLMEBAKK Om hædersmænd, judaser og snikmordere Erik Engebretsens navn lyser ennå som det fremste blant de gamle hedersmenn i sporveisfolkets rekker. Våre skjøre liv Sommeren som forandret alt er over. Høsten er begynt, for noen med dype arr selv om de ikke er synlige. Min venninne var der. I Regjeringskvartalet. Hun er en av dem som i sjokk løper ut i den vettskremte, blodige strømmen av folk som flykter fra terroren. Livredd løper hun ned mot Youngstorget. Ved siden av de hverdagslige markedsbodene, midt i det kalde kaoset står hun sjokkskadet og prøver å fatte hva som skjer. Mandagen stiller hun på jobb. Og etter hvert til samtale med psykologen, der hun bare føler skam og skyld for at hun ikke er helt på plass. Over at hun som nesten er 50 voksne år, ser ut til å takle dette dårligere enn de unge som er hardest rammet. Psykologen forklarer at voksne ofte bærer på flere vonde erfaringer enn unge. Bombetraumet kan utløse gamle, såre opplevelser. Minnene vil komme i bølger og blande seg med gamle traumer. Det kan være sorgfulle dødsfall, skilsmisse eller ensomhet. Dette tar tid å bearbeide, ofte lang tid. Også flyktningers erfaringer fra hunger, krig eller naturkatastrofer aktiveres igjen. Bomben kan bringe tidligere gjennomlevd sorg og frykt til overflaten. Vi som ikke har fått dype arr, må ikke glemme. Vi er ikke i stand til å skille mellom dem som er sterke nok og dem som knekker. Smerte syns ikke utenpå. Et glimt fra Youngstorget dukker stadig opp i min venninnes hode. Øyeblikket hun delte med irakeren, eller kanskje han var kurder? Sammen så de på ødeleggelsene. Blikkene flyttet seg opp til alle de knuste vinduene. Ned til eggene som lå på disken. Øynene deres møttes over de nylagte eggene med det skjøre skallet. De lå der like hele. TITTI BRUN E.E. RUDLANG, som navnet gjerne ble forkortet i de gamle protokoller, var en klassekjemper av format. Derfor sto det også strid om hans person, ikke minst fordi han oftest var langt forut for sin tid under krevende organisasjonsbygging i offentlige og private sporveisselskaper. Alt på LOkongressen (AFL) i 1913 slo han til lyd for å danne et eget stats- og kommunearbeiderforbund, uten å i LO, og Rudlang ledet an i en rekke konflikter og streikeaksjoner, ikke minst gjennom sin skarpe penn i forbundets fagblad Sporveisfunksjonæren, som han også redigerte. At pennen i kampens hete kunne bli i skarpeste laget, skulle vise seg da redaktøren, i bitterheten som rådde etter vinne gehør. Fagorganisering var langt fra noen selvfølge blant vognbetjeningen i sporveisbyene Kristiania, Bergen, Trondheim og Drammen, med stadig mer skjerpede klassemotsetninger under og etter første verdenskrig. Tross funksjonærstatusen som sporveisbetjeningen i sine flotte uniformer den gang hadde, jobbet Rudlang iherdig for å få sine arbeidskamerater til å kvitte seg med småborgerlige holdninger. Erik Engebretsen Rudlang (1874–1960) var sporveisfolkets fremste nasjonale leder i Norge. bedriftens storstilte streikebryterverving under sporveisstreiken i 1914, lot trykke en artikkel med tittelen Streikebrytere, judaser, hædersmænd, og snikmordere. Bedriftsledelsen påsto at den var så sjikanøs at han fikk sparken som konduktør. Sporveisforbundet svarte med å ansette ham som lønnet forretningsfører. En stilling han hadde ved siden av formannsvervet, inntil han ble sekretær i Kommunearbeiderforbundet ved sammenslåingen i 1921. På landsmøtet året etter ble han Et kuriøst eksempel er likevel at ved dannelsen av «Trikkfunksjonærenes forening» i Drammen for vel 100 år sida, var halvparten av fagforeningens stiftere aksjonærer. Forklaringen på at både formannen og storparten av det første styret var aksjonærer, er nemlig at betingelsen for å bli ansatt som vognfører var å eie aksjer i selskapet! Rudlang selv begynte som konduktør ved Kristianias kommunale sporveier rundt århundreskiftet, og ble snart sekretær i fagforeningen der. I 1910 overtok han formannsvervet i Norsk Sporveisforbund (NFS), som han sterkt bidro til å forvandle fra et søvnig etatsforbund til en kamporganisasjon. Samtidig var NFS blitt med imidlertid slått av Einar Gerhardsen ved sekretærvalget, og da var han de facto arbeidsløs. På ny slo arbeidskameratene ring om Rudlang, først ved å samle inn penger slik at han kunne overleve. I livsførsel var han ikke så ulik Martin Tranmæl, så han greide seg vel med lite, asketisk ungkar og avholdsmann som han var. Etter er par år som arbeidsløs etter nederlaget for Gerhardsen, ble Rudlang valgt til fastlønnet formann og forretningsfører i den nydannede Oslo Sporveisbetjenings Forening, dagens avdeling 029 i Fagforbundet. Og i disse vervene ble han gjenvalgt helt til han gikk av med pensjon i 1940. Fagbladet 10/2011 > 65 fbaargang2011 fbseksjonKIR