Gjesteskribent 22. januar 2012 er det seks måneder siden vårt lille land opplevde den største tragedien og det mest voldelige angrepet på vårt demokrati. Hva nå, lille land? Hans Olav Lahlum Historiker og forfatter, kommentator og debattant. > Følg Fagbladets faste gjesteskribenter: Wozene Kvam Artist, skribent og slam-poet. Medlem av gruppa Queendom. Mohammed Omer Journalist og fotograf fra Gaza. Ingeborg Gjærum Miljøverner, student og rådgiver i BursonMarsteller. Det er nærmest uunngåelig at min første spalte for det nye året må brukes på noen refleksjoner om utviklingen i månedene etter terrorangrepet 22. juli – og om veien videre de kommende årene. 22. juli 2011 er en dato som for all framtid vil stå skrevet med svart skrift i norgeshistorien. Terroraksjonen som rammet oss var den alvorligste i norgeshistorien – med eller uten 2. verdenskrig. Massakren 22. juli, rettet mot en nasjonal ungdomsleir i en moderne medietid, ble en ny type nasjonal tragedie som rammet og engasjerte mennesker i alle landsdeler. 77 drepte og et rasert Oslo sentrum illustrerer hvilken kapasitet til ødeleggelse dagens teknologi gir en vel forberedt person med et hat til samfunnet. Den formidable internasjonale medieoppmerksomheten avspeiler en terroraksjon nærmest uten paralleller også i vår samtids vestlige verden. Selv terrorangrepene i London 2005 hadde langt færre drepte. Aksjonen i Spania 2004 hadde mer enn dobbelt så mange drepte, og det samme hadde Timothy McVeighs i USA i 1995. Men da var det snakk om en bombeterror som rammet ganske blindt og tilfeldig. 22. juli gjorde enda sterkere inntrykk fordi det var et målrettet angrep på det norske demokratiet – utført av en godt forberedt ekstremist som først bombet regjeringskvartalet, og så med kaldt blod skjøt så mange barn og unge han kunne i en politisk ungdomsorganisasjon. Sjokket ble enda større fordi det rammet et av VestEuropas fredeligste land. Terrorangrepet 22. juli ble en tragisk slutt på livet til 77 mennesker, og vil bli et stort og vondt skille i livet for mange av dem som overlevde. For Norge som nasjon ble det en mer blandet erfaring, fordi katastrofen brakte fram et indre samhold og et fellesskap vi ikke ser til daglig. Norges statsminister Jens Stoltenberg var den kandidaten som andre halvår 2011 fikk flest nominasjoner til Nobels fredspris for 2012. Det avspeiler selvsagt en anerkjennelse av hans personlige innsats, men framfor alt en anerkjennelse av måten det norske samfunnet håndterte krisen på. sjonene. Arbeiderpartiet, som gjerningsmannen mest ville ramme, fikk et kraftig oppsving og et svært godt valgresultat. Mindre oppløftende reaksjoner forekom også. De mest skremmende kom da mange mennesker med minoritetsbakgrunn de første forvirrede timene ble trakassert fordi det ble antatt at gjerningsmannen var muslim og innvandrer – lenge før noen ante om han var noen av delene. Den ansvarlige for norgeshistoriens verste terroraksjon var altså en kristen hvit mann fra Oslo. Ingen vil bruke det mot andre kristne, hvite, menn eller Oslo-folk. Historien om 22. juli bør bli Norges endelige oppgjør med den kollektive fordømmelsen av mennesker som har felles religion eller etnisk tilhørighet med kriminelle. I ukene etter tragedien fikk gjerningsmannens angrep på det flerkulturelle Norge hundretusener til å rykke ut i gatene til forsvar for det. Og stikk mot hans intensjon om å skremme folk vekk fra politisk aktivitet, strømmet det inn tusenvis av nye innmeldinger til de politiske partiene og ungdomsorganisa- En annen viktig erkjennelse må bli at trusselbildet ikke lenger kan ses gjennom tunnelsynet fra kikkertene som ble brukt under Den kalde krigen. Utover 1990tallet så vi en tendens til at militant islam overtok moskvakommunismens plass i det endimensjonale kikkertbildet. Den utviklingen 52 > Fagbladet 1/2012 «En svært viktig melding til tilhengere av ulike ekstreme og voldelige ideologier er at all bruk av terror her i vårt lille land vil virke mot sin hensikt.» fbaargang2012 fbseksjonKON