lidd en smertefull død. Far sultet og tørstet i hjel, sju døgn tok det, skrev Bjørnstad i sin kronikk i Aftenposten, og startet en debatt vi vegrer oss mot. Vi skal jo alle dø. – Ja, bekrefter han vennlig. Mange mennesker har tatt kontakt og fortalt veldig ubehagelige historier. – Måten jeg godtok premissene på rammer meg personlig. Men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det er en tendens til altfor tidlig terminal behandling, fastslår han. Det er ikke første gang Bjørnstad tar opp omstridte spørsmål. Han er en skikkelig bråkmaker som legger seg ut med både den ene og den andre. Han har tidligere gått løs på helsevesenet i forbindelse med sine egne hjerteproblemer. Han har kritisert forfatterkolleger for nedsnobbing – og oss alle for å følge vår dragning mot bestialske mord og voldelige filmer på fritida. Han kaster ut de mest provoserende utspill, og er tydelig i hva han mener. Likevel framstår han bare som alvorlig og engasjert. Han har en avvæpnende vennlighet som toner ned konfliktnivået. Debatt blir det likevel. – Hvorfor utsetter du deg for dette? – Vi har en forpliktelse til å påvirke, uansett hvilken stemme vi har. Vi kan ikke overlate all samfunnsdebatt til politikerne. Tross høylydte debatter påstår han selv at han er innadvendt. Det er vanskelig å tro når han samtidig er så full av uttykkstrang. Han skriver ofte om nære ting med selvbiografiske trekk. Han har skrevet jevnt og trutt fra den første diktsamlingen kom i 1972 til fjorårets roman om en mann i omsorgsklemme. De udødelige het den, og kan kanskje ses som et forvarsel. Hans fasinasjon for Kristianiabohemene er kjent gjennom romanen Oda og biografien om Hans Jæger. Bohemtema har også gått igjen i musikken. Albumet Leve Patagonia overrasket ham med å bli en publikumssuksess. Han har spilt med en lang rekke kjente musikere fra Lill Lindfors til Terje Rypdal. – Ikke veldig sjenert, men innadvendt, presiserer han. Tross lengselen etter å uttrykke seg, insiterer han på at han ville ha foretrukket å spille konsertene fra bak et forheng. Likevel har han holdt på å spille for folk i snart 50 år. En normal arbeidsdag starter tidlig med oppvarming – ved flygelet. Fire fuger av Bach, fire etyder av Chopin og en sonate av Prokovjev. – Det tar en times tid. Det er ikke som når jeg var ung. Da var alt under sju timers trening et nederlag. – Men for å nå inn til min egen musikk, må jeg improvisere. Man grubler på ting hele tida. Åpner dører til enkelte rom som ikke er så langt unna avgrunner. – Hva skulle du gjort i stedet for å jobbe med ord og toner? – Å jo, innimellom når jeg ser flykapteiner i cockpiten eller lokførere gå inn i toget, så drømmer jeg om å bytte yrke, sier Bjørnstad og smiler. «Jeg tror vanligvis det beste om folk. Konflikt er til for å synliggjøre viktige sider av en sak.» Det er likevel ingen han beundrer mer enn helsepersonell. Og lærere. – De er verdens viktigste yrkesgrupper. Jeg har opplevd stort menneskelig engasjement. Men noen har bedre forutsetninger enn andre for å gjøre en god jobb. Det er utrolig personavhengig. I fjor kritiserte han det norske helsevesenets behandling av hans eget hjerteflimmer. – Jeg trodde nesten på at jeg måtte leve med det. Men det er jo tull. Jeg ble helbredet etter en to timers operasjon i Danmark. Det er mye mer effektivt enn all dopen jeg fikk utskrevet. – Det er nødvendig at vi har tillitt til beslutningssystemet. Det er rystende å finne ut at ikke alle er til å stole på. Generelt er det farlig dersom et samfunns tillit til helsevesenet svekkes. Den debatten vil han være med på. Selv når faren er død. Flere ting var tankevekkende med å bli operert i Danmark. Den danske humanismen har et lynne og en sjenerøsitet som er så annerledes enn den norske. Under legevisitten etter operasjonen kommenterte Bjørnstad ølet og snapsen han ble tilbudt et par timer etter operasjonen. Kirurgen svarte at det er viktig å hygge seg også. – Det er noe med å se hele livssyklusen i øynene, sier Bjørnstad, som runder 60 år den 25. april. – Jeg prøver å bli venn med forfallet, og setter ikke utfor noe i full fart lenger. Jeg merker at jeg er mer oppmerksom på farer. Og aller mest skjerpet er jeg i trapper, sier han idet han fører oss til utgangsdøra. Han har vår forståelse der vi med varsomme skritt forlater den trygge hulen, og klatrer tilbake til Mosseveien. 22 > Fagbladet 3/2012 fbaargang2012 fbseksjonKIR