¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇPortrettet Hashem Jafari ¸ˇframtid i hjemlandet innenfor rekkevidde? Men da det første valget i Afghanistan ga makt til mange av krigsherrene han kjente igjen fra barndommen, ga Hashem opp håpet om å vende tilbake. I stedet dro han til Europa.  Jeg hadde hørt om land som Italia, Frankrike og Hellas. Men Norge hadde jeg aldri hørt om, forteller Hashem. Det hadde en av vennene hans. Etter mislykkede forsøk på å skaffe jobb i Tyrkia, Hellas, Italia og Frankrike, sa kameraten til Hashem:  Bli med meg til Norge. Der er det kaldt og veldig få mennesker, men det går an å leve der. Slik endte Hashem Jafari i Norge. Med buss fra Sverige en ettermiddag i november 2003. Uten bagasje, uten papirer og uten en anelse om hva som ventet ham. Noen år senere, etter flere avslag på asylsøknaden og opphold på flere ulike mottak, hadde afghanere som Hashem blitt en het politisk potet i Norge. De fikk ikke godkjent asyl, og myndighetene ville sende dem ut med tvang. Hashem, som hadde arbeidstillatelse selv om han ennå ikke hadde fått lovlig opphold, bodde nå i Oslo og hadde jobbet som bygningsarbeider i Gamlebyen, helt til ryggen en dag sviktet. Nå har jeg muligheten til å lære meg norsk,ª tenkte Hashem. Han hadde begynt å lese billedbøker for barn allerede mens hans bodde på asylmottak i Mosjøen, og kunne snakke nok norsk til å klare seg i jobben, men nå satte han seg på skolebenken på ordentlig for første gang i sitt liv. 228 timer norskkurs betalte han for av sine egne sparepenger. Samtidig begynte han å engasjere seg politisk. Han ble en av talspersonene for de afghanske asylsøkerne som etablerte teltleir først bak Domkirken og siden utenfor Stortinget. Han snakket med journalister og leste norske aviser, hadde kontakt med Sosialistisk Ungdom og fikk norske venner. Det norske språket, som han syntes låt som steiner som ble ristet rundt i en bøtte da han hørte det på asylmottaket, krøp langsomt inn under huden på ham. Den 20. juni 2007, ironisk nok på verdens flyktningdag, gjorde norsk politi slutt på afghanernes aksjon foran Stortinget. Alle i leiren ble arrestert. Om lag halvparten ble Hvis jeg kan gi noen elever troen på seg selv og på at det er viktig åjobbeforånåetmål, er det viktigere enn at jeg snakker feilfritt norsk.ª sendt ut av landet. Hashem tilhørte den halvparten som fikk bli.  Det kunne like gjerne vært meg som ble sendt ut. Alle vi som aksjonerte visste at vi kunne bli sendt ut, men vi kunne ikke la dem gjøre det uten at vi sa ifra. Vi ville vise det norske folk at vi var normale mennesker som fortjente en sjanse. 26. februar 2009 kom beskjeden. Etter å ha levd som papirløs flyktning siden han var fjorten år, i konstant frykt for å bli sendt tilbake til Afghanistan, fikk han sin billett til en ny start. Han fikk oppholdstillatelse i Norge. Han var ureturnerbarª. Det første Hashem gjorde, var å feire med kjæresten. Det andre var å søke seg inn på norsk skole. Han begynte i 8. klasse på Voksenopplæringen på Sinsen. Ganske raskt rykket han opp til tiende trinn i norsk og samfunnsfag. Engelsk og matte var vanskeligere.  Det har vært utrolig vanskelig å komme gjennom alt. Jeg har lest til langt på kveld og jobbet systematisk. Likevel har det vært vanskelig, sier Hashem. At han fikk gode karakterer gjorde at han holdt motet oppe. Til våren skal han fullføre videregående skole. Målet er å bli lærer.  Frafall er et veldig stort problem både i ungdomsskolen og i videregående skole. Jeg tror jeg kan bidra til at flere vil fortsette, fordi jeg med min bakgrunn kan vise dem at det nytter å stå på. Det er altfor få lærere med minoritetsbakgrunn i Oslo-skolen, og det er synd. Alle trenger forbilder. Og hvis jeg kan gi noen elever troen på seg selv og på at det er viktig å jobbe for å nå et mål, er det viktigere enn at jeg snakker feilfritt norsk. For sterk aksent har han fortsatt, selv om ordforrådet og grammatikken er på plass. Og engasjementet er det ingenting å si på, selv om fremtoningen er lavmælt og forsiktig. Han brenner fortsatt for politikk, og har meldt seg inn i partiet Rødt og Fagforbundet.  Jeg lærte om fagbevegelsen i historietimene og ble fascinert av hvor viktig den har vært for arbeidernes sikkerhet og for uviklingen av velferdsstaten. Da jeg jobbet i Iran, hadde jeg ingen rettigheter. Jeg kunne gå månedsvis uten lønn. Selv da jeg jobbet som bygningsarbeider her i Norge, hadde jeg aldri hørt om minstelønn eller feriepenger. Det er viktig at folk kjenner rettighetene sine, og jeg håper at flere flyktninger og innvandrere blir aktive i fagbevegelsen. Kanskje burde vi kvotere inn tillitsvalgte og ledere med minoritetsbakgrunn, slik vi har gjort med kvinner? spør 29-åringen retorisk. Selv vil han gjerne være et forbilde. For andre flyktninger, asylsøkere og analfabeter. For andre som syns de har en lang vei å gå for å få det livet de ønsker seg.  Jeg vil gjerne vise andre at det er mulig å oppnå posisjoner og være synlig i samfunnet  uansett hvor du kommer fra og hvilket utgangspunkt du har, sier Hashem.  Alt er mulig. 22 > Fagbladet 1/2013 fbaargang2013 fbseksjonSAM