og hun gråt hver eneste lige samtaler. Prestene «Vi kan verken være gang. Så vi tok en kopp har en kompetanse de kaffe og prata litt. Det prest eller psykolog, men ansatte også kan nyttigvar nok viktig for henne, gjøre seg. De trenger å vi kan lytte til folk.» siden hun kom igjen og legge ting bak seg. Berit Moss, leder av Faggruppe igjen. En kar kom innom Når Terje Moe snakker Kirke og gravferd i Fagforbundet – Vi kan verken være prest eller psykolog, men vi kan lytte til folk og hjelpe dem videre. Vi kan spørre dem om de ønsker en samtale med presten eller om de trenger hjelp til å komme i kontakt med helsepersonell. Kaffe og tårer Terje Moe ser ikke på seg selv som noen sjelesørger. Egentlig har han ikke tenkt så mye på den delen av jobben før Fagbladet tok kontakt og ville snakke om det. – Men jeg har nok fylt en rolle for noen. Jeg hadde kontakt med ei dame som hadde mista både sønnen og mannen sin. Hun var her en eller to ganger i uka i et par år, nesten hver dag mens jeg hadde matpause og satt her og prata. Slik holdt vi på i et par år, men så døde han. Da var det en kamerat jeg måtte grave hull til. I slike tilfeller kan det være tungt å være kirkegårdsarbeider, innrømmer Moe. Eller når han står midt i store tragedier som rammer hardt i ei lita bygd der han kjenner alle. Da kan det være tøft å være den som er til stede og tar seg av alt det praktiske og treffer menneskene som er i sorg. – Da har vi ingen form for back-up, vi som er kirkegårdsarbeidere. Vi må bare være her, og vi er ofte alene. Og det er ikke alt jeg kan prate med kona om heller, for jeg får jo vite ting som ikke bør komme ut. Enkelte ganger kunne det nok vært greit med en form for debriefing eller noen å prate med. Da jeg jobbet i brannvesenet, hadde vi den muligheten. Da kunne vi dra ned til Kongsvinger og få debriefing. Det var egentlig ganske greit. Ikke bibelvers Berit Moss er enig i at det bør legges mer vekt på bearbeiding av tunge opplevelser for dem som er ansatt i Den norske kirke. – Det er helt avgjørende at medarbeiderne har mulighet til å snakke med sin nærmeste overordnede etter ekstra vanske med pårørende, snakker han ikke på vegne av kirka eller kristendommen. Han er bare seg selv. Han har ingen bibelvers å trøste med, men han kan lytte – og han har tid. Han er veldig bevisst på at hans rolle er en helt annen enn prestens. Og i mange situasjoner er det en fordel, tror han. – Det står jo fortsatt litt respekt av presten, i hvert fall blant eldre folk, og for mange kan det nok være lettere å prate med meg. Jeg er ikke så religiøs heller, så det kan jo ha noe med det å gjøre, smiler kirkegårdsarbeideren. trEFFEr mEnnEsKEr: terje moe er ofte i verkstedet eller ute mellom gravene. Det er der han treffer folk. Kurs for ansatte: Møte med mennesker – Å kunne snakke med folk i sorg er en viktig del av jobben for kirketjenerne og gravplassarbeidere, men den blir ofte litt glemt, mener Bjarne Kjeldsen. Bjarne Kjeldsen er rådgiver i Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon (KA). Han har utarbeidet kurset «Møte med mennesker» for kirketjenere og andre ansatte i Kirkens førstelinje. Det handler blant annet om å møte folk i sorg og krise. – Jeg har inntrykk av at mange kirketjenere fyller en veldig viktig rolle for folk i sorg. Enten det er som samtalepartner eller som en som stilltiende legger til rette for at alt går som det skal rundt selve gravferden. – Tilbakemeldingen på kursene har vært at dette var et behov mange av kirketjenerne hadde kjent på. Akkurat som prestene trenger de kompetanse på å møte folk i sorg og krise, enten møtene skjer ute ved grava eller i forbindelse med en gravferd. Kirketjeneren er mye til stede rundt kirka, og er kanskje en de pårørende treffer oftere enn presten. Da er det veldig negativt hvis det ikke er rom for denne siden av jobben, sier Kjeldsen. 34 < Fagbladet 3/2014  fbaargang2014 fbseksjonSAM