Integrering I Kirkenes tar kundene det som en selvfølge at betjeningen snakker russisk. I butikker, bedrifter og hoteller er det innvandrere som holder hjulene i gang. Tekst og foto: BIRGITTE WISUR OLSEN Grensekrysserne HOLDER LIV I BYEN E E n spasertur bortover gågata i Kirkenes viser med all tydelighet hvor i landet du befinner deg. Her er nemlig gateskiltingen på både norsk og russisk, noe som har vært med på å gi byen tilnavnet den russiske byen i Norge. Enhver butikk med respekt for seg selv har russiskspråklig personale. I den nordlige enden av gågata, i klesbutikken Twenty, snakker de ansatte mange språk: russisk, finsk, norsk, svensk, samisk, engelsk, fransk og tysk. Ved siden av kiosken står ei sushivogn der sushikokken Miguel Angelo Castro regjerer. Han er fra Venezuela/Spania og har japanske aner. De internasjonale forholdene fortsetter nedover gata. Her dukker nasjon etter nasjon opp i butikker og bedrifter. Serveringsstedene har servitører fra Sverige, Polen og Estland. Her er kafeer og spisesteder med kurdiske, kinesiske og bulgarske innehavere. Innvandrerne holder hjulene i gang Fra byens kjøpesenter markedsføres tilbudene bevisst mot storbyen Murmansk i Russland, og senterkafeen drives av en palestiner. 61 nasjoner er representert i Sør-Varanger kommune. Dersom de nordiske landene inkluderes, har opp mot ti prosent av innbyggerne innvandrerbakgrunn. Bygg- og anleggsbransjen, helsevesenet, butikker, restauranter og hoteller hadde slitt med å holde hjulene i gang uten innvandrere i arbeidsstokken. Tett kontakt med Russland Sør-Varanger har knapt arbeidsledighet, bare 2,1 prosent, og det er kamp om arbeidskraften. Siden 2012 har befolkningen i norske Sør-Varanger og russiske Petsjenga kunnet reise visumfritt som følge av en grenseboeravtale. Flere arbeidstakere velger å pendle fra Russland til Norge, og på det viset kombinere rimelige russiske levekostnader med høyere norske lønninger. Russerne er den desidert største innvandrergruppa til Sør-Varanger. 357 personer av en befolkning på 10.134 personer har innvandret fra Russland. Det er ikke uvanlig at russere som står i kø eller ikke finner veien, spør seg fram på russisk. De tar det som en selvfølge at noen i nærheten kan morsmålet deres. – Det er nesten litt for mye. De er jo i Norge, men er vant til at det alltid er noen i nærheten som kan snakke russisk, kommenterer Kristina Bye. Hun er selv fra Kirovsk i Russland, 277 kilometer fra Kirkenes. Russerne er de beste kundene Kristina Bye jobbet i parfymeriet på kjøpesenteret da hun kom til byen, og var på hogget for å overta gullsmedbutikken samme sted. – Jeg visste at dersom det bare kom en russer bak disken, så kom omsetningen til å øke. Russerne legger igjen veldig mye penger her, og det er viktig at de får god service, påpeker hun. Valutasvingningene som følge av Ukraina-konflikten og fallet i oljeprisen, følges nøye. For det anslås at russerne står for 15 prosent av omsetningen i butikkene i Kirkenes, og Russland kalles gjerne Sør-Varangers hjørnesteinsbedrift. Krysser grensene Kristina Bye har beholdt sitt russiske pass, men det er i Sør-Varanger hun føler seg mest hjemme, og hun syns det blir rart å bruke ordet innvandrer i en grenseby som Kirkenes. Å krysse grenser blir en vane, en livsstil. – Her er jo folk så vant til å krysse grensene. Det blir det samme den andre veien. Mange nordmenn reiser så mye i Russland at de er halvveis russere. 52 < Fagbladet 1/2015 fbaargang2015 fbseksjonHEL