DEBATT vi om Jødeland, som på Jesu tid besto av Galilea, Samaria og Judea – at jødene var fordrevet i nesten 2000 år, og at de ble skjenket det forgjettede land i 1948. Riktignok bodde det også noen late beduiner og andre arabere der på den tida, men det var de driftige jødene som fikk ørkenen til å blomstre. Dette lærte vi på skolen, og det fortalte avisene oss. På slutten av 60-tallet begynte det riktignok å dukke opp enkelte skribenter som skrev kritisk om staten Israels behandling av palestina-araberne i området. Da lærte vi et nytt ord: antisemittisme. De som skrev negativt om Israel, var antisemitter. Men etter hvert skaffet vi oss kunnskap og forsto at vi var blitt lurt. Sandberg Oiknines innlegg er meget personlig, innimellom på grensen til det private: «Hver gang Fagbladet ligger i postkassa, synker hjertet i brystet og jeg får en klump i magen … men hvordan kan jeg fortsette i en fagforening som til de grader taler og arbeider mot det jeg er og hva jeg står for.» Men da tillater jeg meg å være direkte: Hvem Sandberg Oiknine er, vedkommer ikke saken, men hva hun står for, derimot... Jeg har vært i Israel/Palestina. I flyktningleirer. Gått i gamlebyen i Hebron hvor palestinerne har vært tvunget til å bygge stålgitter over gatene for å beskytte seg mot steiner og søppel som ble kastet ned fra israelske bosettere, som under beskyttelse av soldater hadde bygd sine hus oppå palestinernes. Jeg har sett disse skammens murer som herrefolket har oppført langt inne på palestinsk område. Stått i kø ved sjekkpunktene hvor palestinerne blir hersa med hver dag når de skal på jobb 58 < << F FFagbladet 1/2015 agbladet 1/2015agbladet 1/2015 eller besøke en annen landsby. Jeg har også opplevd hvordan den israelske hæren under en demonstrasjon mot en ulovlig bosetting brukte tåregass og skarp nok ammunisjon til at det tok livet av en jentunge. «Det finnes grenser for alt, unntatt for Israel.» (H. Tikkanen) Så til Trude Sandberg Oiknine: Er det dette du står for? For meg handler det ikke om å se saken fra begge sider. Dette handler om at «i en verden av konflikter, med ofrer og bødler, er det tenkende menneskers oppgave ikke å stå på bødlenes side». (Howard Zinn) Øivind Svarstad MIDTØSTEN Venstrevridde tillitsvalgte Jeg tror mange kjente seg igjen i Trude Sandberg Oiknines innlegg i Fagbladet nr. 12/2014. Der nevner hun en del punkter om Fagforbundets slagside i utenrikspolitikk som er verdt å diskutere videre. Jeg sjøl meldte meg inn i Fagforbundet seint i 2011, mye fordi jeg vil støtte kampen for et likestilt arbeidsliv, sikre rammer mht faste stillinger og fordi jeg mener at en solid stat er viktig. Mitt politiske parti er Arbeiderpartiet. Jeg fikk Fagbladet i posten hver måned, pluss diverse lokale blader og plakater m.m. Etter hvert følte jeg en viss uro på profilen i disse bladene. Det var et voldsomt kjør på Midtøsten-konflikten og en ensidighet som nesten tok komiske former. Det toppet seg i sommer da sju–åtte sider av Fagbladet – et blad for et norsk arbeidstakerforbund ble brukt til rein propaganda for Palestinas sak. Da tenkte jeg at det kanskje var på tide at noen fra den «tause majoritet» skrev noen linjer. Skal Fagforbundet mene så mye om utenrikspolitiske spørsmål, er det ikke en organisasjon som skal ta vare på medlemmenes interesser i Norge? Ja, hva er egentlig medlemmenes interesser? I en undersøkelse foretatt av Klassekampen høsten 2013 spurte de hvilke partier medlemmene i LO stemte på. Om lag 46 prosent stemte Ap; Høyre og Frp ca. 15 prosent hver og partiet Rødt under to prosent. Når forbundet fører en utenrikspolitisk retorikk som på mange måter høres ut som det såkalte ytre venstre, er det verdt å spørre seg om noen drar med seg private agendaer inn i tillitsvervet. Midtøsten-spørsmålet er en dypt tragisk sak, som dessverre ikke er enkel. For de enøyde promillene blant de såkalte israelvennene og palestinaaktivistene, er ting ger fra dette landet har kommet til Norge de siste åra. Mange av dem er medlemmer i Fagforbundet eller er potensielle medlemmer. Har ikke stått en linje om dette i Faglandet. Det verste er at Fagbladet ikke har tatt tak i problemene rundt Kurdistan og radikaliseringen av muslimer. Den kurdiske befolkningen var i reell fare ved Kobani, men også i kamp med IS. Dette har nesten ikke blitt nevnt et ord om i Fagbladet, og det skuffer meg dypt. Her kan jo Fagforbundet bruke sine kjemperessurser til å drive forebyggende arbeid mot radikalisering av norske muslimer etc. Her må dere på banen! Sjøl var jeg på det fantastiske opptoget i Oslo seint i august; der muslimer, kristne, jøder, hinduer og buddhister gikk sammen mot politisk ekstremisme. Denne gangen var det muslimsk ekstremisme, i 2011 «For de enøyde promillene blant de såkalte israelvennene og palestina- aktivistene,er ting svart og hvitt,men så enkel er ikke verden.» svart og hvitt, men så enkel er ikke verden. Å kjøre en bombastisk stil, som spesielt Fagbladet gjorde, er aldri lurt. Hvis de tror dette skaper flere sympatisører for sin sak, tar de feil. Det får folk til å stille seg flere spørsmål i stedet. Hva har Fagforbundet ikke fokusert på? Det er mange store og grusomme saker i verden, ikke minst fra Afrika og ebola-katastrofen der. Kan ikke akkurat si det flommer over med stoff om dette. Hva med det forferdelige diktaturet i Eritrea, der den marxistiske diktatoren Esaias Efiwerki farer grusomt fram? Mange flyktnin gikk vi i tog mot den klassiske fascismen og massemorderen Breivik. En ekstremist er en ekstremist, uansett om det er Breivik, IS, Pol Pot eller Hitler. Det har vært en bedring i det siste. Fagbladet har intervjuet jøden Erwin Kohn, som bl.a. samarbeider med muslimer og kristne i antirasistisk senter. Jeg har heller aldri ment at det ikke skal stilles spørsmål ved Israels politikk, som det er mye galt med. Men også palestinerne har en vei å gå. Det som er sikkert, er at det aldri blir fred i Midtøsten hvis de skråsikre promiller på hver sin side får sine ønsker oppfylt. fbaargang2015 fbseksjonHEL