18 < Fagbladet 3/2015
Det var først da hun 20
år gammel fikk sommerjobb
som resepsjonist på
et hotell i Tyrkia at Christina
innså hvor viktig det
er med gode lønns- og
arbeidsvilkår.
Hotellsjefen fant raskt
ut at han kunne dra nytte
av den unge skandinavens
språkkunnskaper,
og plutselig var Christina
alt-mulig-kvinne på hotellet.
Hun ble dratt med
på legevisitter og var tolk
på sykehuset og politistasjonen. På kveldstid
måtte hun bidra med underholdningen, så
de skandinaviske barna skulle forstå hva
som ble sagt.
– Jeg jobbet 12 timer hver dag, sju dager i
uka. Egentlig skulle jeg ha en fridag, men de
hadde alltid bruk for meg.
Første dag på jobb på det tyrkiske hotellet
fikk Christina utdelt én arbeidsuniform.
Hun forklarte at det ikke kom til å gå. Det
var 50 grader ute og hun jobbet lange dager.
Svetten rant. Men hotellsjefen sto på sitt.
Dagen etter møtte den unge norske kvinnen
opp i sivile klær. «Uniformen er til vask»,
var meldingen til sjefen. Dermed fikk alle
ansatte en ekstra uniform.
– Det var min første politiske seier.
Foreldrene møtte hverandre på et omreisende
tivoli. Faren styrte radiobilene, mens
moren lagde sukkerspinn. Det var kjærlighet
ved første blikk. Etter noen år på veien i
campingvogn, slo de seg ned i Elverum. Moren
begynte å jobbe som renholder og senere
på kinoen, mens faren fikk jobb på glassfabrikken.
– Ingen av dem fullførte videregående.
Faren min fikk fagbrevet sitt på jobben, forteller
Christina, som fikk omsorg for andre og
engasjement for rettferdighet inn med teskje
hjemme i blokkleiligheten på Mastmoen.
Faren ble raskt tillitsvalgt på fabrikken. Så
ble han LO-leder i Elverum. Christina ble
dratt med på 1. maifrokost og i tog fra hun
kunne gå.
– Da jeg gikk på ungdomsskolen, kom
faren min med en innmeldingsblanket fra
LO og sa jeg var pent nødt til å skrive under.
At Christina er glad i hjembyen Elverum
er å underdrive. Hun elsker hjemplassen. Så
ofte hun kan, reiser 26-åringen hjem. I fjor
kjøpte hun en leilighet i naboblokka til foreldrene.
– Folk spør hvorfor jeg gidder å flytte til
det «hølet» der, men for meg er det hjemme.
Jeg elsker Elverum.
I oppveksten var det alltid noen å leke
med mellom blokkene på Mastmoen. Hun
har fortsatt kontakt med mange av vennene
i den gamle gjengen.
Hun gikk med VG på søndager for å tjene
penger til å bygge egen PC. I kjelleren i blokka
arrangerte gjengen dataparty en gang i
måneden. De rigget opp digre harddisker og
skjermer, skrudde og koblet ledninger. Gulvet
ble fylt av madrasser. Det luktet nystekt
Grandiosa, og colaflaskene lå strødd. På det
lille kjellerkjøkkenet lå sigarettrøyken som
et hvitt teppe. I de sene nattetimer trasket
vennegjengen til bensinstasjonen borti gata
for å kjøpe mat.
– Vi var tre venninner som hang med gutta.
Jeg har nok alltid vært en guttejente, jeg
syns det er enklere å være med gutter. Det er
mindre drama.
Hennes høyre arm er dekket av tatoveringer.
Ifølge Christina har hun ti timer igjen
med nålestikk før hun er i mål. Nå er det
snart nok, sier hun til seg selv. Hun har brukt
rundt 60.000 kroner på kroppsblekk.
– Fredsdua, V-tegnet med de palestinske
fargene, et bur med en nøkkel i – det er veldig
politisk, sier hun og ler.
– Men det er jo den jeg er som person.
Hun har fått interessen for tatoveringer fra
faren. Han har tatovert begge armene og
beina. Nå har han startet på ryggen.
– Også mora mi har tatt en del tatoveringer
etter hvert, sier Christina.
Hun viser fram en tatovering som betyr
spesielt mye.
– Det er navnet til broren min på kinesisk.
Han har den samme.
Nå har hun bare et halvt år igjen som leder
for Fagforbundet Ungdom, men har allerede
gitt valgkomiteen beskjed om at hun er villig
til å ta to nye år. Christina håper hun blir
gjenvalgt.
– Å gå tilbake til jobben min i Elverum
hadde blitt veldig uvant og stille.
Portrettet
Jeg har nok alltid
vært en guttejente,
jeg syns det er enklere
å være med gutter.
Det er mindre drama.
fbaargang2015 fbseksjonHEL