FOKUS
Kari Killén
Sosionom, dr. philos
og forsker emeritus
ved Norsk institutt
for forskning om
oppvekst, velferd og
aldring (Nova).
36 < Fagbladet 5/2015
Ifølge tilknytningsteori og
forskning knytter alle barn seg til
sine omsorgsgivere, uansett hvordan
de blir behandlet. De er biologisk
predisponert til å gå inn i et samspill
og etablere tilknytning, og til å
bruke tilknytningspersonene som en
trygg base som de kan utforske fra
og søke tilflukt hos når de føler seg
truet og har behov for trøst og nærhet
(Bowlby 1998).
Ikke alle barn utvikler trygg
tilknytning til sine foreldre. Noen
utvikler en utrygg tilknytning. Barn
som har trygg tilknytning til sine
foreldre, vil som oftest være i stand
til å overføre sin trygge tilknytning
til personalet i barnehagen, hvis forholdene
ligger til rette for det. Dette
er det viktig å investere i.
Barn som har utrygg tilknytning
til sine foreldre eller lever i en
familie som er utsatt for ulike psykososiale
belastninger, vil ha større
utfordringer. De vil vente en utrygg
situasjon. Disse barna ser barnehagepersonalet
gjennom et filter av
tilknytningserfaringer. De utvikler
over levelsesstrategier; noen lever
opp til de voksnes forventninger
og bærer smerten inne i seg. Andre
lever ut sin smerte gjennom uro
og aggresjon. Her har barnehagepersonalet
en svært viktig funksjon
Teoretikere og praktikere har lenge visst at barnets første år
er særlig kritiske for barnets videre utvikling. Det er i denne
perioden barnet utvikler grunnleggende trygghet og tilknytning
til foreldre og/eller andre omsorgspersoner.
Barnehagen – en trygg base
for personlighetsutvikling
«For noen barn er barnehage-son i foreldrenes
sted når forel
personalet ekstra viktige.»
drene ikke er
ved å gi barna erfaringer som hjelper
dem til å avlære sine negative forventninger.
Ved å observere tidlig samspill
foreldre–barn, kan vi følge spiren til
utvikling av tilknytningsmønster fra
spebarnstida og opp til småbarns-
og skolealder. Tilknytning er av
betydning for hvordan barnet senere
vil oppleve og forstå verden rundt
seg. De vil se verden på bakgrunn
av sine tilknytningserfaringer. I de
første par årene legges blant annet
foreldrene, men også til andre omsorgspersoner.
Barnehagepersonalet er viktige
omsorgspersoner. De skal kunne gi
barna god følelsesmessig omsorg
og trøst. De kjenner barna godt.
I enkelte tilfeller bedre enn foreldrene
selv. Mange barn tilbringer mer
tid med personalet i barnehagen
enn de gjør med sine foreldre.
Alle barn som begynner i barne
hagen har behov for å ha en
kompletterende
tilknytningsper
grunnlaget for barnets evne til å
regulere følelser. Denne evnen er
avhengig av kvaliteten av tilknytningen.
Kravet til barnehagepersonalet
er blitt større. De har fått større omsorgsansvar
– de har fått flere viktige
følelsesmessige foreldrefunksjoner.
Ettåringene kommer til barnehagen
på et tidspunkt i livet hvor de er
sårbare.
Deres tilknytningsmønstre er så
vidt etablert. De har ennå ikke lært
å regulere sine følelser. Barna har
behov for tilknytning, ikke bare til
tilgjengelig. Men
for noen barn er barnehagepersonalet
ekstra viktig. Det gjelder barn
som befinner seg i vanskelige
livssituasjoner og i ulike risiko-
og omsorgssviktsituasjoner. Vi vet
at barn som befinner seg i slike
situasjoner klarer seg bedre når de
har trygg tilknytning til omsorgspersoner
utenfor kjerne familien.
De har behov for kompenserende
tilknytning. De har behov for en
relasjon som gjør at de kan føle seg
trygge og hvor de kan få hjelp til
å håndtere de tankene og følelsene
de strever med (Killén 2012).
Barnehagepersonalet står derfor
fbaargang2015 fbseksjonKIR