Illustrasjon: SVEIN JOHAN REISANG Rudolf har ofte tenkt på om bydelen egentlig tjente noe på at han ble overtallig. te mindre tid på oppgavene. Men så fikk han mindre å gjøre. Han spurte sjefen om det var mer han kunne gjøre. Men sjefen hadde ikke flere oppgaver til ham. Rudolf satte seg ned og skrev et brev til sjefen, der han satte opp oppgaver han kunne gjøre. Sjefen leste ikke det brevet. Det ble aldri kommentert. Tida gikk, og Rudolf gjorde fortsatt jobben sin. Helt til den dagen bydelen måtte spare penger. Da ble han overtallig. NÅ HAR RUDOLF vært overtallig i to år. Han har vært på mange intervjuer, men ingen har ønsket å ansette ham. Hva skal jeg gjøre nå? tenker han ofte. Personalkonsulenten i etaten som jobber med overtallige, syntes litt synd på ham. Han sa at nå måtte bydelen finne en jobb til Rudolf. En jobb han kan trives i og som han mestrer og liker, sa han. Nei, det sa han ikke, men Rudolf liker å tenke at han sa det. Det konsulenten sa var at nå var det nok. Han sparket ballen over til bydelen. De måtte ta tak i problemet. En dag i juni snakket sjefen til ham. Hun sa de skulle ha et møte med ham i bydelen. En HR-person, vi kan kalle henne sinnataggen, skulle også være der. Han tenkte at endelig løsner det. Rudolf tenkte ikke at det skulle bli ubehagelig. Selv om sinnataggen også skulle være med. Han hadde ikke gjort noe galt. Hadde ikke vært negativ på intervju. Ikke sagt gale ting. Kort sagt, han var positivt innstilt. Men galt gikk det. Sinnataggen var en ordentlig sinnatagg. Rudolf var nærmest udugelig. Dette er oppsigelse, tenkte han. Han ble utskjelt på bauger og kanter. Han hadde gjort så godt han kunne, men det var åpenbart ikke godt nok. DET ER VEL BEST jeg kontakter fagforeningen, tenkte Rudolf. Han siterte «samtalen» for dem og de syntes også den var fæl. Her må vi gjøre noe, sa de. Og de sa at de skulle gjøre undersøkelser, og stille opp på neste møte. Og en ting til. Han var på lista for lønnsopprykk. Det hadde vært fint nå. Etter så mange år med liten lønnsutvikling. Fire lønnstrinn på tolv år. Nå lå han på svimlende lønnstrinn 20. I kroner og øre er det 365.050 kroner. En kollega hadde sluttet med tittelen konsulent, i lønnstrinn 30. Sjefen likte ja-mennesker. Ikke prøve å forandre. Slik hadde kollegaen fått det ene lønnstrinnet etter det andre. Hun var unnværlig for bedriften, mente sjefen. Men Rudolfs krav ble ignorert av ledelsen, og det hadde vel noe å si om sjefen støttet kravet eller ikke, tenkte Rudolf. Rudolf har ofte tenkt på om bydelen egentlig tjente noe på at han ble overtallig. Han kunne heller fått et tilbud om utdanning, slik at han kunne ha søkt andre jobber. Det hadde vært smart. Både for ham og for jobben. Han hadde nevnt det i et møte en gang, men fikk ikke gehør for det den gangen. Nå jobber Rudolf som sekretær på et lager i kommunen. Han fikk egentlig ikke noen stilling. Bare en jobb. En samling arbeidsoppgaver tilfeldig satt sammen. Han har ingen utsikter til opprykk. Han blir nok aldri konsulent. 54 < Fagbladet 5/2015 fbaargang2015 fbseksjonSAM