HJEMMETJENESTEN I OSLO –Ingen tid til OMSORG Reidar Sollie (82) sto på for å innføre hjemmetjenesten i Oslo. Nå er det han som trenger hjelp. På seks måneder har den tidligere syke- pleieren hatt besøk av 52 ulike pleiere med fryktelig dårlig tid. Tekst: ELLEN STAI Foto: WERNER JUVIK H H an trengte hjelp til å bade, men hadde så vidt fått tak i såpa da hjelperne sa de måtte gå. – De hadde bare ti minutter på jobben. Er det rart jeg ble forbanna? Stoppeklokkeomsorg kalte han det, Haakon Lie. Nå er det klokka som styrer alt, konstaterer Reidar Sollie. Urimelig tidsskjema Han har bodd i en omsorgsbolig på Kampen i et halvt år. Med sin lange erfaring fra eldreomsorgen har den tidligere Ap-politikeren mange velbegrunnede innspill og tips til dagens politikere. I dag har hjemmesykepleien to minutter på å gi to drypp i hvert øye, selv om det står på pakningen at det må gå minst fem minutter mellom hvert drypp. Da sier det seg selv at skjemaet ryker. – De kommer jo for pokker ikke! sier Reidar. Han har tilbrakt utallige timer med å vente på noen som kan dryppe øyene hans, og det siste halve året har han notert navnet på alle som har vært innom. Hittil er det 52. – Hvis avtalen er klokka elleve, dukker de kanskje ikke opp før tre. Vi kjenner ingen av dem som kommer, og mange av dem er ikke flinke nok. Rask start på viktig tjeneste Reidar Sollie husker godt telefonen han fikk fra Oslos sosialsjef Odd Gjesteby i 1968. Han hadde sett seg lei på alle som ble skrevet ut fra sykehus og sendt hjem, ute av stand til å klare seg selv. – Du kommer på kontoret mitt i morra klokka ni! sa Gjesteby, til Reidar fordi han var sykepleier på geriatrisk avdeling på Ullevål. På sosialsjefens kontor møtte han tre andre sykepleiere, og før dagen var omme hadde de snekret et opplegg for det som skulle bli hjemmesykepleien. – Dette var 8. september, og i løpet av oktober var vi i full sving over hele byen. Vi drev med sårstell og satte insulinsprøyter, vi skifta lyspærer og hyppa poteter, had- de jeg nær sagt. Noen leiligheter så ut som søppelhauger, så vi fikk inn en hovedrengjøringsgruppe, og etter noen år var tjenesten utvidet med hjemmehjelpere og fysioterapeuter. Viktig var det at vi fikk en tilsynslege som sjekka de sykeste pasientene og la dem rett inn igjen hvis de var skrevet ut for tidlig. Mange gode hjelpere Reidar forteller at pionerene lærte mye av ideell sektor. Menighetssøstrene og Norske Kvinners Sanitetsforening ble involvert i hjemmetjenesten. Fransiskushjelpen med sin besøkstjeneste var også en viktig samarbeidspartner. – Den første utenlandske sykepleieren var fra Ghana og begynte i 1982. Den gruppa har gjort, og gjør, en kjempe jobb, sier Reidar. Etter hvert ble pasientene flere og sykere, og det ble nødvendig å gå fra dag- til døgnbasert virksomhet. – Vi brukte walkie-talkie for å kommunisere og samarbeide, men hva skjer nå? Det virker ikke som om den ene hånda vet hva den andre gjør. Reidar var på rehabilitering etter et slag da han ble overført til omsorgsboligen i februar i år. Ingen tok imot ham, han satt i rullestolen og ventet forgjeves på å bli innlosjert, og måtte selv ta grep. – Hjemmesykepleien fungerte ikke i mitt tilfelle. Ikke bare glemte de meg, reseptene mine ble borte vekk i systemet. Det er mye dårlig administrasjon, spør du meg. – Det aller, aller viktigste er at hjelpetrengende eldre vet hvem som kommer, og når, sier Reidar Sollie Så enkelt, og tydeligvis så vanskelig å få til. MISFORNØYD: Reidar Solli er ikke fornøyd med hjemmetjenestene han mottar i dag. 48 < Fagbladet 8/2015 fbaargang2015 fbseksjonHEL