Tekst: SIDSEL HJELME Foto: EIVIND SENNESET Nancy Skogseid Alder: 74 år. Jobb: Hjelpepleier på Strandebarmheimen i Kvam kommune i Hardanger. Familie: Gift, to døtre, fire barnebarn. Hobby: Turmarsjer. Nylig hjemme etter å ha fullført den 100 kilometer lange Dødsmarsjen i Belgia. Dørstokkmila er ukjent i Nancy Skogseids univers. Hun går gjerne ti mil i strekk uten å blunke. Og etterpå er 74-åringen like pigg. Har det i beina «Løp du, Nancy, du er så lett på foten». Dette var refrenget i oppveksten mellom stupbratte Hardanger-fjell. Og Nancy løp. Opp for å melke kyrne, ned igjen med melka, opp for å hente dyr, ned igjen med dyra. Siden har hun knapt sittet stille. – Jeg snakker fort, går fort og kjører fort, ler Nancy Skogseid idet hun skrenser sin hvite Suzuki Kizashi inn foran oss i veikrysset ved barndomshjemmet Skogseid i Hardanger. – Jeg kom litt sent i gang med gåingen. Etter en bilulykke i 1992 med alvorlige rygg- og nakkeskader, sa legen sa at du kommer aldri opp på Rundemannen (ett av Bergens sju fjell) igjen. Det ble en gulrot, og jeg begynte å løpe for å bevise at han tok feil. Mange maraton senere måtte Nancy legge bort løpeskoene. Da satset hun for fullt på turmarsjer i stedet. Så fikk hun en ny smell. For fem år siden ramlet Nancy ned en trapp med hodet først, og etter 17 døgn på nevrokirurgen mente legene at hun måtte slutte både å jobbe og å gå turmarsjer. Men staheten seiret. Nå er 74-åringen akkurat hjemme etter å ha gått Nijmegen-marsjen for 15. gang, og den 100 kilometer lange Dødsmarsjen for femte gang. – Jeg elsker utfordringer! Nancy påpeker at hun aldri trener, men går 12–14.000 skritt når hun er på jobb. – Jobb? Du er 74 år gammel? – Siden jeg er over 70, kan jeg bare være ringevikar. I snitt jobber jeg 15 dager i måneden, hittil i august har jeg jobbet 18. – På sykehjemmet sier de: Se på hun gamla der, hvor lett hun er på foten. Nancy mener mange overdriver hvor krevende det er å gå dagsmarsjer på 100 kilometer. – Du må ha 50 mil i beina før du kan gå Nijmegen, sier de. Bare tull, bare tull. Men du må ha riktig fottøy, og ikke for mye klær. Jeg går alltid i sandaler med sokker og en lett t-skjorte. – I de lange marsjene er det mange som skal være så tøffe, og går hardt ut. Så blir de trøtte og setter seg ned, tar seg en gratis øl, og så blir de enda trøttere. Jeg er oftest sistemann ut, men når vi er halvveis, så tar jeg igjen en etter en. – Hvor lenge kan du fortsette å gå slik? – Når jeg ikke kjenner noe i beina etter ti mil, mens andre er så stive og har så vondt at de hyler bare du tar i dem – da tenker jeg: Jeg holder kanskje til jeg er 85. 66 < Fagbladet 8/2015  fbaargang2015 fbseksjonKIR