Tekst: SIDSEL HJELME Foto: ANITA ARNTZEN En gang var hun den stille jenta i klassen. I dag setter Anne-Kari Bratten øynene i hvem som helst og sier hva hun mener. Men gruer seg gjør hun fortsatt. Tøff og livredd Anne-Kari Bratten Alder: 51 år Stilling: Administrerende direktør i Arbeidsgiverforeningen Spekter. Aktuell: Sitter ved forhandlingsbordet når lønna til 200.000 ansatte i blant annet sykehus, teatre og transport skal forhandles fram. – Jeg har verdens beste jobb, forkynner Anne-Kari Bratten. Spekter-direktøren står midt i ett av hovedstadens travleste kryss og skuer omkring seg: – Her er det Spekter-medlemmer på alle kanter, roper hun i et forsøk på å overdøve trikken som i dette øyeblikk hviner øredøvende rett i øret på oss. – Og der kommer brukere av velferdsstaten, nikker hun diskret idet to eldre damer med rullator prøver å rekke over krysset før lyset skifter til rødt. – Dette er et helvete for familien min når vi er ute og kjører bil. Se, der er en varebil fra Bring, de er våre medlemmer. Der på Gullhaug sykehjem er de Spekter-medlemmer – og se, der på Døveteatret også. Slik holder jeg på, men det gjør meg altså så stolt å se at det er våre virksomheter som driver Norge. De som kjente Anne-Kari Bratten i oppveksten, kan knapt tro sine egne øyne og ører i dag. At det er den samme jenta, den gang stille og anonym, som i dag kan tale tunge fagforeninger midt imot for åpent kamera, som selvsikkert fyrer av poenger og morsomheter foran store forsamlinger, og som sitter øverst ved bordet når lønna for 200.000 ansatte i Spekter-området skal for- handles fram. – Jeg tror neppe noen av dem jeg gikk i klasse med husker meg. Jeg var veldig usikker, en stille, blek og anemisk nerd, sier hun selv. – Hvilke drømmer hadde du for framtida den gang? – Jeg tenkte at jeg måtte ha en jobb der jeg ikke måtte ta ordet, ikke bli utfordret på meningene mine, ikke måtte pynte meg og være opptatt av hvordan jeg så ut. Så jeg tenkte kanskje bibliotekar. Det er ikke meningen å si noe galt om bibliotekarer, altså, skynder hun seg å si: – Men jeg så på det som et innadvendt yrke der jeg ikke ville bli utfordret. – Vi som ser deg i dag, kan knapt tro det er sant. Hva skjedde? – Det har ikke vært noe vendepunkt, jeg gruer meg ennå jeg. Jeg bruker mye tid og energi på å grue meg. Det er frykten for å gjøre noe feil som driver henne, sier hun: – Jeg er oppdratt til å være pliktoppfyllende, og livredd for å gjøre feil, livredd for at noe jeg sier skal støte andre mennesker eller at jeg skal gjøre noe som kan ødelegge for dem jeg jobber for, sier Bratten. Arbeidsdagene kan bli lange. – Jeg jobber ca. 60 timer i uken, men er kompromissløs og går hjem klokka tre. Der lager jeg mat og gjør lekser sammen med barna, og jobber videre om kvelden. Det hender også jeg får hjelp av barna når jeg skriver foredrag – de er så gode i powerpoint. I Brattens liv er det klare prioriteringer: Jobb og familie går foran alt. Kvinner må prioritere tydeligere, mener hun. – Det er noe med den nye kvinnerollen vi ikke forstår. Jeg synes ikke vi skal prioritere all den treningen og jenteturene hvis det går på bekostning av å jobbe heltid. Når valget står mellom en helårsbrun kropp og hvile20 < Fagbladet 8/2015 fbaargang2015 fbseksjonSAM